Disse vekkelsene preget Norge
Kirkehistorie-professor mener at det var seks bølger av vekkelse som satte sine spor i Norge.
Haugianismen (Første halvdel av 1800-tallet):
Brødrevennene (1800-tallet):
Annonse
– Er det samme som herrnhuterne og er en bevegelse som kom fra Tyskland. Den kom til Norge gjennom at prestene reiste hit fra Tyskland og oppsto som mindre grupper i Norge. De var ikke pietister slik som haugianerne, men la vekt på en personlig tro og forhold til Jesus, i tillegg til meditasjonen rundt Jesu lidelsesdød for ens egne synder. Var aktive i Oslo og på Lista, men hadde flere foreninger i de fleste største byene i landet.
Indremisjonvekkelsen (1850- ca 1950):
– Denne vekkeslen tok utgangspunkt i at det var for få prester og for dårlig kirkelig betjening. Indremisjonsfolket ville stimulere til hyppigere og mer aktiv kirkelig aktivitet, og de bygde bedehus i stor stil i hele Norge.
Misjonsvekkelsen (startet i 1820 - 1840-årene):
– Herrnhuterne som var opptatt av misjon i utgangspunktet fikk etter hvert spredt interesse blant presteskapet. Motivet til herrhutterne var å bringe det kristne budskapet ut til resten av verden, hvor det ikke fantes et kirkelig nærvær. Misjonsvekkelsen skjøt fart fra og med 1842 da Det Norske Misjonssselskap (NMS) ble stiftet i Stavanger.
Pinsevekkelsen (1907 til slutten av 30-tallet):
– I slutten av 1906 brakte metodistpresten Thomas Ball Barratt med seg pinsebevegelsen med åndsdåp og fokus på den Hellige ånd til Norge. Pinsebevegelsen fikk særlig profil og inngang blant arbeiderbevegelsen i landet. Vekkelsen hadde først fotfeste i Oslo (Kristiania) og i flere byer på Østlandet, før den spredte seg utover resten av landet. Vekkelsen blir regnet til å vare til slutten av 30-tallet, og pinsebevegelsen lever i dag videre som bevegelse.
Den karismatiske bevegelsen (1968 til 1980-årene):
Annonse
– Bevegelsen la vekt på fellesskapet, nådegaver og fikk dette inn i en luthersk sammenheng. I tillegg var den ekumenisk og vektla Den hellige ånds virksomhet. Den sprengte litt de lutherske rammene, og la vekt på et opplevelses og- trosfelleskap med store stevner.
– I 1968 kom den sosialetiske vekkelsen med 68-erne i Oslo. Denne vekkelsen med Otto Hauglin i spissen, fikk med seg mange troende studenter i et arbeid for de store, sosiale utfordringene i verden. Det fungerte mer som en politisk bevegelse og hadde med seg flere kristne sosialister, som ikke bare ville evangelisere, men også virke for rettferdighet i verden.
