Døden er et møte med livet

Gjennom mange år var professor Per Fugelli nærmest en del av vår nasjonale samvittighet. Den utrettelige talsmannen for menneskelig verdighet gikk inn i sitt eget budskap da han både satte seg fore å skrive bok om sine egne siste år, og da han lot filmskaper Erik Poppe følge ham helt til det siste.

Etter at Fugelli fikk konstatert kreft i tykktarmen med spredning til lungene sommeren 2009, var han svært åpen om sin forestående død. Han forsonte seg med sin skjebne, og levde hver dag på jakt etter mening. Han valgte, som han selv sier, å inngå samliv med fare, i erkjennelsen av at det ikke finnes noen vei utenom.

Meningen med livet

Et grunnleggende poeng for Fugelli er at det å forsone seg med sin egen død ikke bare handler om døden i seg selv. Snarere handler det om å erkjenne hva som er verdifullt, og hvem man er. Hvilket forhold man har til Gud, til seg selv, til naturen, og til samfunnet.

Et av de mange rørende øyeblikkene i denne filmen er når en nokså syk Fugelli foreleser for en gruppe studenter, hvorpå to av dem etter forelesningen spør ham om hva han selv mener er meningen med livet.

Det blir et sterkt og håpefullt møte mellom en mann som vet at han har mesteparten av jordelivet bak seg, men som av hjertet ønsker det aller beste for de unge menneskene han snakker med.

Stjålne salmebøker

Fugelli sier flere ganger at han ikke tror på noen bestemt gud, men han har likevel et reflektert forhold til Vårherre. Han fastslår tidlig i filmen at mennesket er mer enn kropp, og at det bor en ånd inne i kroppene våre.

Han er opptatt av at vi må ta vare på hverandre, og at vi må være tålmodige med hverandre. Han er befriende prinsipiell når han sier at han er mot konsekvenstenkning, det som handler om å ta de valgene som gir mest «likes», direkte eller i overført betydning.

Da er det langt viktigere å handle rett, å ta vare på rettferdigheten selv om det ikke alltid er enkleste utvei.

En av filmens sterkeste scener utspiller seg på Lyngvær, en liten øy like ved Røst ytterst i Lofoten. I et rom i familiens feriebolig har Per en hemmelighet liggende i nederste skuff. Han tar med seg konen Charlotte, som han omtaler som sin kjæreste gjennom 50 år, opp for å komme med sin bekjennelse.

I skuffen ligger nemlig en samling salmebøker som Fugelli mer eller mindre har stjålet, formodentlig fra kirker her og der i inn- og utland. Han ber Charlotte synge «Alltid freidig». Ikke rart de begge kjemper med klumpen i halsen når hun skal synge avslutningsstrofen: «Da er livet ei så svært, døden ikke heller».

Det er ikke tilfeldig at denne scenen utspiller seg nettopp på Røst, hvor Fugelli var distriktslege i tre år. Han snakker svært varmt om befolkningen der, og om hvordan den noen ganger rå naturen har lært dem ydmykhet i møte med forestillingen om menneskets allmakt.

Glidende identitet

Vakkert er det også å se kjærligheten og respekten mellom ektefellene. Per erkjenner at det ikke bare har vært lett for Charlotte å skulle følge hans langvarige dødsprosess, og snakker varmt om hvordan to mennesker som har vært kjærester så lenge etter hvert opplever at identitetene glir over i hverandre. Både med blikk, stillhet, berøringer og ord står de som en sterk synliggjøring av trofast kjærlighet.

Gullkorn

Til å begynne med forsøkte jeg å notere ned Fugellis gullkorn. Det viste seg raskt å være et håpløst prosjekt hvis jeg samtidig skulle få med meg filmen. Her er en hel mengde utsagn som hver for seg fortjener å bli grunnet på.

Så er det ikke til å komme fra at filmen også inneholder en tydelig politisk brodd, først og fremst mot Fremskrittspartiet og Sylvi Listhaug. På en måte kan det virke unødvendig å personifisere kritikken så mye når det er en død mann som snakker, og Fugellis budskap treffer langt bredere enn enkeltpolitikere eller enkelte partier.

Han utfordrer en fryktmentalitet og en selvsentrerthert som kan finnes i oss alle, og som vi aktivt må velge å ikke la oss styre av. Men siden dette er et møte med mennesket Per Fugelli, var det kanskje ikke til å unngå at noe av hans politiske profilering også kom med.

Hva som betyr noe

Erik Poppe har fått komme svært nært innpå ekteparet Fugelli. Men han balanserer godt, og går ikke over i det ubehagelig private. Snarere gir nærheten et innblikk i den eksistensielle fortellingen.

Denne filmen er mer enn noe annet et sterkt møte med livet. Den stiller flere spørsmål enn den besvarer, og påberoper seg ikke å være noen oppskrift på tilværelsen. Men den gir et konkret utgangspunkt for både ettertanke og samtale om hva som betyr noe her i livet, om hva vi lever for, om hvilke valg og prioriteringer som viser seg kloke på lang sikt.

Filmen er vel verd å se uavhengig av livssyn eller religiøs overbevisning. Ta med lommetørkle.