Egil Grandhagen 1947-2020: «Fordi flere må få bli kjent med Jesus»
Han går inn i historien som en av de mest fremstående misjonslederne her i landet i etterkrigstiden.
Onsdag morgen kom meldingen om at Egil Grandhagen er død, 72 år gammel.
Misjon har aldri vært ukontroversielt. Og misjon har aldri vært enkelt. Noen ganger har misjonen trådd feil. Men for et menneskehjerte som er satt i brann av den levende Jesus Kristus, er misjonsglød en nødvendig konsekvens.
Annonse
Derfor er misjonsengasjementet en viktig indikator på åndelig sunnhet. Slik sett står det ikke så bra til hos oss, hvor både antall utsendinger og inntektsnivået til misjonsorganisasjonene går nedover samtidig som velstanden går oppover.
Men fremfor å gråte over samtiden trenger vi å gjenoppdage selve evangeliet.
Norsk Luthersk Misjonssambands mangeårige generalsekretær Egil Grandhagen var i sin tid ikke minst kjent som en inspirerende forkynner, ved siden av å være strateg og administrator.
«Som avslutning vil jeg gi dere det beste jeg vet, nemlig Herrens velsignelse», sa Grandhagen i intervjuet biskop emeritus Per Arne Dahl gjorde med ham for et par uker siden.
Da hadde han snakket om alt det fine Skaperen har gitt oss, selv om vi har ødelagt mye av det, for å bruke hans egne ord. Han hadde snakket om Jesu kors og den tomme graven som det viktigste av alt.
Han hadde understreket at frelsen kommer utenfra oss selv. Og han hadde fortalt om stillerommet på husmannsplassen Nordgardshågån overfor gården Bringen mellom Gjøvik og Dokka.
Dit har mange mennesker kommet med sine tanker, og med sine bønner. Dit flyttet ekteparet Grandhagen i 2012 for å være «helt vanlige kristne mennesker som lever ut det kristne livet der vi er uansett hvor vi er.»
I festskriftet «Videre med evangeliet» fra 2012 skriver nåværende Norme-leder Hans Aage Gravaas: «Egil Grandhagen skulle i løpet av 1980- og 1990-årene bli viden kjent for sitt sterke og målrettede fokus på å gå videre med evangeliet til nye folkegrupper. Han var den som innførte begrepet unådde folkegrupper på norsk.»
Annonse
Disse setningene oppsummerer mye av Grandhagens sterke misjonsengasjement. Han ble generalsekretær i Norsk Luthersk Misjonssamband da han var 35 år gammel. Da hadde han allerede vært assisterende generalsekretær i drøye tre år. Og han hadde vært påtenkt som fremtidig generalsekretær allerede flere år før den tid.
Egil Grandhagen var opptatt av å profilere NLM som en misjonsorganisasjon. Professor Carl Fr. Wisløff, som Grandhagen kjente godt, snakket om misjon som «de brennende hjerters sak».
Grandhagen understreket at misjon er et krevende arbeid, og fryktet at misjonen ville tape om NLM skulle orientere seg i mer kirkelig retning. Under generalforsamlingen i 2009, da trossamfunnsspørsmålet var oppe første gang, engasjerte han seg imot det forslaget som forelå. I ettertid har han fått noe av æren for å at det ble klart flertall mot å opprette trossamfunn da.
Grandhagen hadde unngått å trå i sine etterfølgeres bed, og hadde ligget lavt i den offentlige debatten om NLM etter sin egen ledertid. Nå gjorde han et unntak. Det ble lagt merke til.
Men da trossamfunns-spørsmålet på nytt var til behandling på generalforsamlingen i 2015, hadde stemningen snudd. Grandhagen var på talerstolen også den gangen, og advarte mot å gå inn for trossamfunn.
Et klart flertall av delegatene stemte likevel for. Antakelig sier dette noe om en grunnleggende endring i misjonsfolkets opplevelse av den kirkelige situasjonen. Færre enn før opplever at Den norske kirke utgjør det åndelige stillaset som den gamle misjonshøvdingen Ludvig Hope snakket om.
Som følge av den teologiske utviklingen i folkekirken ser flere seg nødt til å etablere sterkere baser i egen regi for å sikre at misjonen har miljøer å rekruttere både utsendinger og ressurser fra.
Biskop emeritus Per Arne Dahl har kjent både Solveig og Egil Grandhagen helt fra ungdommen. Et stykke ut i intervjuet spør han om det er noe Egil vil trekke frem fra misjonstjenesten.
Annonse
Da fremhever Grandhagen frem oppstarten av Norsk Luthersk Misjonssambands arbeid i Mongolia. Han forteller at det på den tiden fantes omkring fem kristne der, og om møter med velutdannede mennesker som aldri hadde hørt Jesu navn.
Dette gjorde et voldsomt inntrykk på ham. Mongolia ble tatt opp som misjonsland for NLM på generalforsamlingen i 1994. Ifølge treårsmeldingen til generalforsamlingen i 2018 regner man nå med omkring 70.000 kristne i Mongolia.
Veksten har flatet noe ut de siste årene, men kristendommen er fortsatt i frammarsj i det østasiatiske landet med drøyt tre millioner innbyggere.
I de senere årene har misjonsvirksomhet ofte blitt sett på med kritisk blikk. Til tider har kritikken vært berettiget. Men kritikken må ikke få slukke misjonsgløden. Evangeliet er for viktig, for verdifullt og for livsforvandlende til det.
Derfor er det både vakkert og betimelig at det siste Egil Grandhagen sa i en offentlig opptreden, foruten å lyse velsignelsen, var å oppsummere etableringen av misjonsvirksomhet i Mongolia slik: «Det var en kjempeopplevelse».
Dette er rørende klar tale fra en som visste og forstod bedre enn de fleste hva misjon kan koste. Antakelig forstod han også bedre enn de fleste verdien i misjonens budskap.
