Ekman om stormfulle år
«I medvind og motvind» er tittelen på den andre delen av Ulf Ekmans memoarer som nå er klar. Den handler om Livets Ords mest stormfulle periode på 80- og 90-tallet.
Ulf Ekman tar imot på Fridhem i Storvreta utenfor Uppsala. Før vi begynner intervjuet tar han frem et skilt og viser meg. Budskapet føles passende for det vi skal snakke om. «Den som vandrer i motvind blir aldri støvete» står det på skiltet.
- Ikke forsvarsskrift
Annonse
- Boken er et forsøk på å redegjøre for hendelsesforløpet vi var inne i, som nok var mer intensivt enn mange var klar over. Den er ikke et forsvarsskrift, men jeg har ønsket å forklare våre intensjoner og gi mitt syn på det som skjedde, sier Ulf Ekman.
Hvordan opplevde du den åndelige tilstanden i begynnelsen på 80-tallet?
- I kristenheten hadde den karismatiske vekkelsen stilnet veldig, folk satt og gispet etter luft i små bønnegrupper. Samtidig var samfunnet preget av at alt overnaturlig ble sett med skeptiske øyne. Dessuten ble en langsiktig sekulariseringsplan drevet frem fra sosialdemokratisk side. Mange var veldig påvirket av sekulariseringsagendaen når de betraktet samfunnet og den kristne troen.
Midt i alt dette kom Ulf og Birgitta Ekman hjem fra et bibelskoleår på Rema Bible Bible Training Center i Tulsa i USA. Planen før bibelskolen var å dra ut som misjonærer til Bangladesh, men etter ett halvt år i USA opplevde de at Herren kalte de tilbake til Sverige.
Kontroversielt
- Det å i det hele tatt snakke om Gud var kontroversielt, men kanskje fremfor alt også å snakke om djevelen. Vi snakket også om at Bibelen er sann, om den kristne moralen, om at Gud gjør under og at Gud kan helbrede syke. Det var omstridt alt sammen, sier Ekman.
En annen ting som også var kontroversielt var at han blandet seg inn i politikken. I 1985 holder Ulf Ekman sin berømte flaggtale, hvor han blant annet etterlyser en ny regjering i stedet for den sosialdemokratiske.
- Det fantes en slags uskreven regel i Sverige at man ikke skulle tale om politikk fra prekestolen. Men man hadde bare litt bekvemt glemt at fra venstresiden hadde man øst ut som politikk fra prekestolen i en årrekke.
Annonse
Trakassert
Overskriftene i både kristen og profan presse begynner nå å avløse hverandre. Det leder til at menighetsmedlemmer blir trakassert på ulike måter. I boken fortelles det om hvordan bussjåfører som ikke stopper når barna skal gå av ved Livets Ord, om elever som får bank av jevnaldrende fordi de tilhører menigheten og om voksne som spytter menighetsbarn i ansiktet.
For familien Ekman var trakasseringen ekstra påtagelig. Ulf Ekman husker hvordan ved en anledning der hans sønn sitter og leser et tegneblad og det kommer susende en stein gjennom vinduet. En annen gang smeller en bombe i postkassa deres. At journalister spaserte rundt i hagen og at folk ringte på døren for å banne og skrike skjedde også.
Vranglære
I løpet av Livets ords tidlige år ble mange anklager rettet mot menigheten om at man spredte vranglære og en overdrevne fremgangstanker. I boken skriver Ulf Ekman at ved flere tilfeller var tvunget til å dra i nødbremsen når enkeltsaker ble dratt ut i det ekstreme eller predikanter kom med spesielle åpenbaringer. Men han mener også at fokuset på misjon har vært et fungerende korrektiv for menigheten.
Den tyngste debatten Ulf Ekman husker er synet på handikappede.
- Det var den mest uforskammede debatten. For den var falsk, det fantes ingen belegg for den. Ingen har noen gang sagt eller kommer noen gang til å si at Gud straffer gjennom sykdom eller at du er besatt av djevelen om du er syk. Det er helt enkelt ikke sant.
Ber om tilgivelse
Annonse
Hvordan reagerte du personlig på alle anklagene?
- Jeg fikk faktisk et ord fra Herren om at jeg ikke skulle bry meg om all søpla de kastet etter meg og at Han skulle gjøre en prekestol der jeg kunne forkynne for hele landet. Samtidig opplever jeg Guds nåde veldig konkret. Dels som en beskyttelse, men også nåde til å kunne tilgi når saker opplagt var urettferdig og stygge.
Men at han selv eller menigheten har gjort alt rett vil ikke Ulf Ekman påstå. I boken ber han om tilgivelse til de som har blitt feilbehandlet. Han velger også å tilgi de som han mener har behandlet Livets Ord feil.
«Vi kan eller vil ikke fraskrive oss feilgrep, verken de mindre eller de mer alvorlige. Det finns anledninger der mennesker er blitt behandlet feil. Til hver enkelt som har opplevd det vil jeg si at jeg er oppriktig lei meg for dette og jeg vil be om tilgivelse. Til de som har forvrengt sannheten og utnyttet mediene og andre kanaler for på den måten ramme oss, vil jeg si at jeg tilgir av hjertet», skriver Ulf Ekman i boken.
Der blir også 80-tallet beskrevet som «en tid for både ekspansiv tilvekst, sterk ytre kritikk, et blomstrende forsamlingsliv og naturligvis også av mennesker med sjelesorgsproblemer.»
Resultatet - tross motvind - er blant annet en bibelskole med tusenvis uteksaminerte elever, en menighet med over 3000 medlemmer, en kirke med plass til 5000 personer, et omfattende misjonsarbeid, tv-arbeid, teologisk seminar, kristne skoler.
Pensjonist
Ulf Ekman har nylig sendt ut et brev til forsamlingens medlemmer, der han kan fortelle at han nå velger å pensjonere seg i februar. Kona Birgitta fylte 65 år og pensjonerte seg i oktober. Han beskriver i brevet at han ikke har blir fullt restituert etter den alvorlige overanstrengelsen han opplevde for to år siden:
Annonse
«Etter å ha bedt og hatt samtaler med Birgitta om dette har jeg kommet frem til at jeg også burde gå av med pensjon ganske snart. Det gjør at jeg kan arbeide etter eget tempo, styre mitt tidsskjema og legge inn mer luft i det med god samvittighet. Da kan jeg konsentrere meg på det Herren vil jeg skal gjøre, og frigjøre plass til andre som skal gjøre et viktig arbeid i forsamlingen og utover verden.»
I brevet nevner han også at han har fått et ord fra Herren: «Verket hviler i gode hender».
