En historietime for alle skoleelever i Norge

Filmens framstilling av hvordan norske jøder ble behandlet av ansatte i politi og statsforvaltningen gir oss et sterkt og grusomt innblikk i ett av de mørkeste kapitlene i vår norske historie om hva det vil si å være jøde i Norge. Filmen bør være en del av det obligatoriske pensum for alle norske skoleelever!

Handlingen tar utgangspunkt i familien Braude som kommer til Norge på begynnelsen av 1900-tallet. Vi følger foreldre og de fire barna inn i de første krigsårene. Filmen framstår som en rystende beretning og samtidig et levende portrett av jødisk liv i mellomkrigstiden og de skjebnesvangre okkupasjonsårene. 26.november 1942 går den første transporten med 529 norske jøder til Auschwitz.

Bare et fåtall vender tilbake i live. Filmen er en rystende fortelling basert på Marte Michelets bok med samme tittel om frontkjempere, det norske statspolitiet og de nazistiske byråkratene som gjorde den norske jødeutryddelsen mulig.

Det nazistiske menneskesyn er en del av et samfunnssyn som ikke bare hadde rotfeste i Hitlers Tyskland i mellomkrigsårene. Det levde i mange samfunn båret oppe av minoritetsgrupperinger som på ulike måter har satt sitt preg på samfunnsutviklingen og bidratt til forfølgelse av jøder gjennom flere tusen år. Og Norge er ikke unntatt.

For hva har skjedd og skjer i vårt eget samfunn? Snart 207 år etter at Grunnloven ble vedtatt, må vi bare erkjenne at i vår jubel over å være et fritt og selvstendig land med egen grunnlov var antisemittismen med fra nasjonens fødsel.

Og verst i klassen var Falsen, Sverdrup og Wergeland. Så formuleringen i den daværende §2 om at «jødene ere fremdeles udelukkede fra Adgang til Riget», var ikke et resultat av et øyeblikks innfall av ukyndige mennesker med smal horisont for sin tenkning.

Paradoksalt nok var kjernebegrepene frihet og likhet dypest sett begrunnelsen Eidsvollmennene brukte for å holde jødene ute. For jødenes grunnlov, Mosebøkene, var slik de oppfattet den ikke forenlig med borgerskap eller adgang til en moderne stat.

Inspirert av Voltaire ble Sverdrup fasinert og inspirert av hans beskrivelser av jødene: «Jeg ser absolutt ingen grunn til å gi dem borgerrett, med mindre vi en natt kunne hugge av dem alle hodene og erstatte dem med nye hvor det ikke fantes en eneste jødisk ide.»

Og gjennom en annen inspirasjonskilde for teologen Nikolai Wergeland, Daniel Moldenhawer, sjef for det kongelige danske bibliotek, stifter vi bekjentskap med en tankerekke som dessverre har fulgt antisemittismens tankegods fra første dag helt fram til i dag: «Inkvisisjonen av jødene i Spania var de skyld i selv. Det var resultat av deres egen framferd som skruppelløse handelsmenn. Inkvisisjonen var en advarsel for alle som vurderte å tillate jøder innenfor sine grenser.»

Og hva skjer i Norge i vår tid?

- Politiske partier har seriøst foreslått boikott av israelske produkter.

- Undersøkelser blant skolelever i Oslo kan fortelle at det ikke er noen grupper av barn som blir så sterkt diskriminert som jøder – og det er i Norge i 2021.

- Ifølge undersøkelsen er «jøde» det mest brukte skjellsordet i skolegården. Selv om det totalt er bare om lag 160 jødiske elever i norsk skole.

- Jøder i vårt land kan stå fram og fortelle om en hverdag som på kort tid har endret seg fra en helt vanlig og fredelig livssituasjon til å måtte slutte å bære Davidsstjerna eller sin kipa i frykt for ubehagelige antijødiske reaksjoner.

Når drapstrusler og sjikanering får prege hverdagen for jøder i Norge i 2021, kan vi ikke stille oss likegyldig til det som skjer. Det bør være et varsko til alle deltakere i kampen mot antisemittisme når mange nordmenn sammen med store grupper av europeere kan gi uttrykk for forståelse når synagoger blir angrepet eller satt i brann i vår egen verdensdel – «Jødene har bare seg selv å takke».

Filmen «Den største forbrytelsen» gir oss innblikk i et samfunn som aksepterte at jødene som folk kunne utryddes. Dette var en aksept som også var godkjent av den norske statsforvaltningen. Faresignalene som kom den gangen bør være en viktig lærdom for oss i 2021 for å kunne gjenkjenne dem, ta avstand og bekjempe dem.

Veien til dehumanisering går gjennom hatefull tale, og likegyldighet er farlig. Derfor er det viktig å ha en pågående offentlig debatt hvor vi våger å snakke konkret om hvordan dette syn på mennesket kommer til uttrykk i vårt samfunn i dag. Historien om det europeiske industrielle folkemordet må fortelles igjen og igjen.

Enkeltskjebnene må minnes. Det kan historien om familien Braude hjelpe oss til. «Den største forbrytelsen» bør derfor være pensum for alle elever i norsk skole.

Storslagent og grusomt om det norske Holocaust

Jødisk familie ble frastjålet 53.000 kroner