En kjempende kirke

To ganger er jeg blitt nærmest skjelt ut av syriske kirkeledere. Ikke fordi jeg hadde gjort noe galt, men fordi jeg er fra Vesten – og fordi de mente vestlige land var medansvarlige for lidelsen i landet deres. Siden jeg var den eneste vestlige de hadde for hånden, var det jeg som fikk hele frustrasjonen. Der og da var det lite kjekt, men like fullt forståelig.

Den første hendelsen skjedde i fjor. En prest var oppgitt over at Norge sendte spesialstyrker for å lære opp deler av den syriske opposisjonen. «Dere skjønner ikke hva dere holder på med», sa han. «Disse gruppene skifter lojalitet annen hver dag. De som påstår at de er demokratiske i dag, kan ha sluttet seg til islamister i morgen».

Rett før påske var jeg i Syria. Da opplevde jeg det igjen. En kristen leder øste ut sin smerte over det han opplever som Vestens svik. «Dere er drapsmenn», sa han og viste til embargoen som hver dag tar livet av folk fordi de ikke får tak i medisin.

Og hva skal man si når USA-støttet milits angriper kristne landsbyer, slik det har skjedd i Mharda. Eller da verden taust observerte at opprørere i Aleppo kuttet strøm og vann og pepret de kristne bydelene med raketter i fire og et halvt år.

«Tror du virkelig at vi kristne støtter Assad-regimet?» spurte han og lot svaret henge i luften. «Men som kristne er det vår oppgave å be for styresmaktene, så er det opp til Gud».

Mye kan sies om Assad, men fakta på bakken er at det bare er de regjeringskontrollerte områdene som er trygge for kristne. De fleste kirkene opplever ikke at de er i en posisjon der de kan kritisere regimet.

Det var derfor det bar så galt av sted da Kirkenes Verdensråd (KV) for en tid siden fordømte Assad-regimets angrep på Øst-Ghouta. Den syrisk-ortodokse patriarken fordømte utspillet i et åpent brev.

Han var blant annet rystet over at KV ikke nevnte med et ord at opprørere i Øst-Ghouta daglig skjøt mot sivilbefolkningen i de regjeringskontrollerte delene av Damaskus – der de fleste kristne bor, og der medlemskirkene til KV holder til.

De som reiste med meg til Syria, fikk to dødsbudskap mens vi var på tur. Begge var forårsaket av opprørernes raketter. Den ene av de drepte var en kvinne som holdt på å henge opp klær. Den andre var en håndverker.

«Stupid, stupid, stupid», sa syrisk-ortodokse erkebiskop Saliba om KV-utspillet da jeg besøkte ham i Libanon før avreise til Syria. «De forstår ikke hva som skjer her», la han til.

Senere ble jeg forklart fra annet hold hvorfor KV-utspillet var så skadelig, selv om det trolig ble fremmet i beste mening. For det er ikke slik at kirkene manglet medlidenhet med den hardt rammede sivilbefolkningen i Øst-Ghouta. Tvert i mot. De lider med de lidende. Det verste var heller ikke at deres egen lidelse ikke ble nevnt i utspillet.

Det som var verst var at syriske kirker, gjennom sitt medlemskap i KV, indirekte ble ansvarlig for kritikken av regjeringen gjennom KVs utspill. Det gjorde dem sårbare, og det tvang kirkene til å rykke ut og forsikre om sin lojalitet til Assad. Dermed tok de åpent parti i konflikten. Det gjorde dem enda mer utsatt.

«Etter syv år med krig er folk så inderlig slitne», sier George Andrea, lederen for Det syriske bibelselskapet, til Dagen. Store deler av befolkningen er traumatisert. De har sett, hørt og blitt påført så uendelig mye lidelse.

Midt i dette kaoset er kirkene en av få strukturer som fremdeles fungerer. De kjemper en desperat kamp for å overleve. Både fordi de blir direkte angrepet, og fordi mange medlemmer flykter til Vesten.

De åpne kirke- og klosterdørene gir håp i en tid da det er få lyspunkt å spore. Vår oppgave som del av den verdensvide kirke er å ha tett kontakt, spørre hvordan vi best kan hjelpe og ikke minst be, for dette er en kirke som vet å verdsette bønn.

Nå skjelver den syriske sivilbefolkningen igjen, stilt overfor trusselen om amerikansk angrep og russisk motangrep. Frykten er at dette skal føre til en ny opptrapping av denne svært komplekse konflikten, som ofte blir omtalt som en stedfortredende krig, fordi andre makter bruker syrisk jord som slagmark i sin egen kamp om innflytelse.

Å reagere på bruk av kjemiske våpen er absolutt nødvendig, når det er dokumentert hvem som står bak. Men det er vårt inderlige håp at partene besinner seg når de velger sine virkemidler. Det er nok nå. Det syriske folket kan ikke påføres mer lidelse.