En kriger og statsmann har lagt våpnene ned

Ingen nålevende politiker kan vise til maken av militær karriere og bragder å se tilbake på som Ariel Sharon. Feltoget i Sinai i 1967 og omringingen av Den tredje egyptiske armé i Yom Kippur-krigen førte til at generalen fikk kjælenavnene «Israels konge» og «Guds løve» av det israelske folk.

Politisk er hans karriere like enestående og innholdsrik. Han besatt en rekke ministerposter og var statsminister i fem år. Ikke engang president Shimon Peres kan vise til en liknende variert og omfattende politisk CV.

Tidlig bevæpnet

Han ble født 26. februar 1928 i landbruksmoshaven Kfar Malal i Det britiske mandatet Palestina, og fikk navnet Ariel Scheinermann. Som ung tenåring var han med på de bevæpnede nattpatruljene i moshaven. Bare 14 år gammel sluttet han seg til Haganah, jødenes paramilitære organisasjon, som senere ble grunnstammen i Den israelske hær.

Under Israels Frigjøringskrig 1948-49 var han kommandant i et infanterikompani og var med i flere slag, blant andre slaget om Jerusalem. Sharon ble sett på som en hardhaus og aggressiv soldat, og steg raskt i gradene. Det var på denne tiden at statsminister David Ben-Gurion ga han navnet «Sharon».

Geriljakriger

På ordre fra Ben-Gurion dannet han i 1953 spesialkommandoenheten «101», som gjennomførte hevnaksjoner mot palestinske fedajeen. Det innebar aksjoner ut over landets grenser, som raids i Jordan som da okkuperte Vestbredden.

Sharon ble utpekt til kommandant av et fallskjermkorps i 1956 og var med på kamper i Sinai under Suezkrisen. Mest kjent er slaget om det strategiske Mitla-passet som Sharons enhet omsider fikk kontroll over.

Mellom 1958 og 1962 var han brigadekommandant i infanteriet og deretter kommandant ved infanteriskolen. Han studerte jus ved Tel Aviv-universitetet, og i 1964 ble han utpekt til stabsleder for Nordkommandoen, og i 1966 leder for Hærens opplæringssavdeling.

Militær berømmelse

Sharon ledet en tankdivisjon under Sinaifeltoget i Seksdagerskrigen 1967 på en måte som har høstet stor berømmelse internasjonalt av militære strateger.

I 1969 ble han utnevnt til stabsleder for Sørkommandoen. I 1972 avsluttet Sharon sin tjeneste i Hæren, men det gikk ikke lenge før han måtte iføre seg militæruniform igjen.

Under Yom Kippurkrigen hadde han kommandoen for en tankdivisjon. Han satte over Suezkanalen med sine soldater og omringet Den tredje egyptiske armé. Bare ti mil fra Kairo i det de skulle innta den egyptiske hovedstaden, ble Sharon stanset. En telefon fra den amerikanske utenriksminister Henry Kissinger fikk Sharon til å trekke seg tilbake til østsiden av Suezkanalen.

Bildene fra felttogene i Sinaiørkenen både i 1967 og 1973 der Sharon med gassbind om hodet orienterer forsvarsminister Moshe Dayan og statsminister Golda Meir om israelernes seiersrike krigføring, har brent seg fast på netthinnen. Så ble han også av det israelske folk omtalt med kjærlenavnet «Israels løve» etter de store militære bragdene. I sin militære karriere ble han sett på som den største feltkommandant i Israels historie og en av landets største militære strateger.

Inn i politikken

Ariel Sharon ble først innvalgt i Knesset i 1973, og i 1975 ble han utpekt til sikkerhetsrådgiver for statsminister Jitzhak Rabin. Ved valget i 1977 kom han igjen inn i Knesset, han gikk inn i Herut-partiet og ble utnevnt til landbruksminister i Menachem Begins første regjering (1977-81), der han var en varm talsmann for utbygging av bosettinger i Judea og Samaria. Generalen som hadde erobret Sinai, støttet Begins fredsframstøt overfor Egypt som førte til fredsavtalen i 1979. En av hans viktigste oppgaver var å få til et nærmere landbrukssamarbeid med Egypt.

I 1981 ble Shron forsvarsminister, en post han hadde under Libanonkrigen som førte til utrydding av PLOs hegemoni i Libanon. Sharon gikk i bresjen for å fornye diplomatiske forbindelser med afrikanske land som hadde brutt kontakten med Israel under Yom Kippur-krigen. I 1981 forhandlet han fram den første strategiske samarbeidsavtalen med USA. Han spilte også enn viktig rolle da Israel brakte tusenvis av jøder hjem fra Etiopia via Sudan.

Libanonkrigen

En regjeringskommisjon ga Sharon den indirekte skylden for massakren i Sabra og Shatila utenfor Beirut i 1982. Libanesiske falangister tok seg inn i flyktningeleirene og skjøt ned alt som rørte seg. Mellom 800 og 3.500 sivile palestinere og PLO-menn ble drept, og Ariel Sharon ble kalt «Slakteren av Beirut» i enkelte kretser. Sharon trakk seg som forsvarsminister i 1983, men han fortsatte i regjeringen, først uten portefolio og så som industri- og handelsminister fra 1984 til 1990. I 1985 fikk han vedtatt en frihandelsavtale mellom Israel og USA.

Russisk Innvandringsbølge

Årene 1990-92 var han minister for konstrusjon og husbygging samtidig som han ledet ministerkomiteen for immigrasjon. I kjølvannet av Sovjetunionens fall og under innvandringsbølgen av jøder fra Russland stod Sharon bak omfattende program for å inkludere de mange immigrantene som kom til Israel på 1990-tallet.

I 1992-96 var han medlem i Utenriks- og forsvarskomiteen i Knesset, og i 1996 ble han minister for nasjonal infrastruktur der han fremmet samarbeid om større prosjekt med Jordan, Egypt og palestinerne.

I 1998 ble han utenriksminister og ledet forhandlingene om permanent status med De palestinske myndighetene. han møtte amerikanske, europeiske, palestinske og arabiske ledere for å fremme fredsprosesesn. Sharon satset på å få realisert større prosjekter for å bøte på vannkrisen i regionen og fremme fredelige forbindelser mellom landene i Midtøsten.

Da Ehud Barak ble statsminister i 1999 og Benjamin Netanyahu trakk seg som leder for Likudpartiet, fikk Sharon partiledervervet.

Oppstyret på Tempelplassen

28.september 2000 foretok Ariel Sharon en vandring på Tempelplassen i Jerusalem som et ledd i Israels krav om herredømme over området. Palestinerne hevdet at Sharon kom med tusenvis av soldater og skjendet muslimenes hellige sted. Sannheten er at Sharon fikk først «løyve» til besøket etter at sikkerhetsminister Shlomo Ben-Ami hadde ringt palestinernes sikkerhetssjef Jabril Rajoub som sa det var i orden dersom Sharon lovet å unngå moskeene. Sharon hadde ikke tenkt seg inn i moskeene, og hans 34 minutter lange rundtur skjedde midt på dagen mens området var åpent for publikum.

1500 palestinske ungdommer ropte slagord for å hisse opp stemningen. Samtidig var rundt 1500 israelske politifolk til stede for å hindre opptøyer. Under ledelse av Yasser Arafat startet palestinerne en bølge med vold og terror mot Israel kalt «al-Aksa-intifadaen». Palestinske ledere påstår det var Sharons besøk som førte til uroen, men 7.november 2000 fikk en komité ledet av tidligere senator George Mitchel i oppdrag å undersøke årsaken til volden og komme med tiltak for å roe situasjonen. I april 2001 konkluderte de med at det ikke var Sharons besøk som forårsaket «al-Aksa-intifadaen», også kalt Den andre intifada (2000-2005).

I februar 2001 ble Ariel Sharon statsminister, et verv han hadde fram til hjerneslaget som satte ham ut av spill i 2006.

Besøket i Molde

Flere europeiske land reagerte på Sharons steile holdning overfor palestinerne. Også i Molde ble han møtt med demonstrasjoner og slagord da statsminister Kjell Magne Bondevik viste han hjembyen midt under årets jazzfestival. Moldes flyplass ble stengt i 18 timer, til stor irritasjon fra festivalbesøkende og musikere.

Besøket i Norge ble oppfattet som en gest fra Sharon om å vise en mindre kritisk holdning til Osloavtalene, som han hadde motarbeidet fra begynnelsen. I tillegg håpet han å varme opp forholdet mellom Norge og Israel.

Ut av Gaza

Etter flere år med blodsutgytelser, terror og fredsforhandlinger i stampe, lanserte Sharon en vågal plan som skulle gjøre livet tryggere for israelerne lettere for palestinerne. Sharon bestemte at Israel skulle gå til det ensidige skritt å trekke alle jødiske bosettere ut av Gazastripen og rive alle bosettingene der. Mellom 16. og 30. august evakuerte Israel under sterke protester fra mange israelere mer enn 8.500 bosettere, og 11. september forlot israelske soldater Gaza og gjorde dermed slutt på 38 års israelsk nærvær i området.

Selv om et flertall av israelere så på evakueringen fra Gaza med blide øyne, førte det til bitre protester fra ministre i Sharons Likudparti, som ble delt. Etter en tid med bitter strid gikk Sharon ut av partiet og dannet den nye sentrumspartiet Kadima («Framover) høsten 2005.

Sharon skisserte målene for sitt nye partiet, og et av dem var å følge nøye det USA-støttede «Veikartet for fred» med palestinerne. Sharon lovet at det ikke ville komme flere ensidige tilbaktrekkinger fra Vestbredden, og han insisterte på at palestinske terrorgrupper skulle avvæpnes og oppløses. Kadimapartiets plattform handler om «maksimum sikkerhet, at Israel skal være jødenes nasjonale hjem, og at den andre staten som oppstår, må være demilitarisert der terroristene er avvæpnet.»

Helseproblemer

Sharon var blitt overvektig og led av høyt blodtrykk og høyt kolesterolinnhold. Historier om hans overvekt var legendarisk i Israel, og han spøkte ofte med hvor glad han var i mat. Midt i desember 2005 måtte han innlegges på sykehus i to dager på grunn et mindre slag. Legene sa det ikke hadde påført han nevneverdige hjerneskader. Legene påla han hvile og fullstendig ro, men Sharon var straks tilbake i fullt arbeid. 4.januar ble så Sharon i all hast kjørt til sykehus på grunn av et alvorlig slag. Sharon hadde fått en kraftig hjerneblødning og gjennomgikk to omfattende operasjoner. Han endte i koma, og etter dette kom han aldri til bevisst igjen.

Oppgavene som statsminister ble overtatt av Ehud Olmert, som i mars 2006 ble valgt til statsminister.

Åtte år bevisstløs

Israelske legers oppgave er å redde liv. De overlot derfor til Sharons to sønner beslutningen om å la den bevisstløse faren dø eller sette alt inn på å holde ham i live i håp om at han en dag ville våkne. En slik avgjørelse er heller ikke noe den politiske ledelsen i landet legger seg bort i. Sønnene valgte å bruke all den medisinske ekspertise og apparater som fantes i å berge farens liv. Det førte til åtte års nytteløs venting på en død som alle visste måtte komme.

Ariel Sharon har hatt en finger med i spillet i nesten alle avgjørende situasjoner i Israels moderne historie og vært med å forme landets framtid. Hauken som ble sett på som en av fedrene for bosetterbevegelsen, og den fremragende militære lederen, brukte sine siste tiår innen politikken til å fremme fred og sikkerhet for Israel og landets naboer. Dagen