En kur for Luther
200 år etter Luther kom diagnosen reformatoren kanskje burde fått. – Helt utrolig at han kunne oppnå så mye med en slik helse, sier lege Stein Olsson.
Sporene etter reformatoren finnes overalt i europeisk historie såvel som i kirkehistorien.
Men munke-opprøreren Martin Luther hadde ikke nødvendigvis fått tildelt kort som tilsa at han hverken skulle leve lenge eller makte å oppnå alt han gjorde. I hvert fall ikke om man ser på hans helsetilstand.
Det var først under en Luther-tur til Wittenberg at den pensjonerte legen Stein Olsson for alvor fikk øynene opp for hvilke kroppslige plager reformatoren måtte streve med.
Omfattende
Av plager som er beskrevet i Luther-litteraturen er stadige anfall med nyresten, betydelig forstoppelse med blødninger, sannsynlig magesår, depresjon, hodesmerter, blæreproblemer og angina pectoris. Motstanden skulle vel være mer enn nok til å få noen og en hver til å legge inn årene. Men det stanset ikke Martin Luther fra å arbeide hardt gjennom en karriere som ikke tok slutt før han døde i 1546, trolig av hjerteinfarkt.
Martin Luther er selvsagt først og fremst kjent som drivkraften i reformasjonen av kirken, der det ble tatt oppgjør med usunn praksis så vel som teologiske dogmer. Denne reformasjonen drev ham til å si selveste paveautoriteten midt imot, men ledet ham også til å skrive salmer og tekster som positivt beskrev sann kristendom på en poetisk måte.
Luther oversatte Bibelen fra hebraisk og gresk til tysk, og det på et vis som preget det tyske språket for ettertiden. Hans oversettelse gjorde dessuten Skriften tilgjengelig for folk flest i langt større utstrekning enn det som tidligere var gjort. I tillegg etterlot han seg en omfattende mengde akademiske verk, brev og festtaler, og han foreleste stadig på Universitetet i Wittenberg der han var dekan på tidspunktet for sin død.
Diagnosen
Det var mens Olsson ble guidet gjennom Luthers liv og lagnad i hans hjemby at en tanke begynte å melde seg. For disse sterke symptomene som må ha fulgt Luther gjennom store deler av livet var ganske gjenkjennelige for den erfarne legen og endokrinologen.
– Jeg tenkte at dette hadde jeg sett før i mitt arbeid som lege, forteller Olsson til Dagen.
Han så for sitt indre flere pasienter som hadde hatt lignende lidelser. De ble gjerne diagnostisert med tilstanden «primær hyperparathyreoidisme», en hormonelt betinget sykdom som skyldes at Biskjoldbruskkjertlene overproduserer et hormon. Tilstanden ble først beskrevet på begynnelsen av 1700-tallet.
– Det kan i våre dager lett diagnostiseres. Behandlingen består i at man fjerner en eller flere av disse kjertlene. Det er sterkt å tenke på hvor plaget mine pasienter har vært, og at Luther måtte gå med dette en stor del av sitt liv.
Uenighet
Olsson har spesialisert seg i endokrinologi, som er læren om sykdommer i de organer som produserer hormoner. Men Olsson er slett ikke alene om å forsøke å gi reformatoren en diagnose.
– Et kjent sitat sier at om du tror du er først ute og har tenkt en original ide, er det antageligvis fordi du ikke er god i tysk. Tyskerne har beskrevet det meste, og den tyske legen Neumann foreslo en tilstand kalt Roemhelds syndrom. Min gode lærer i patologi, professor Olav Hilmar Iversen omtalte dette i Tidsskrift for Den norske legeforening i 1996. Tilstanden forklarer en rekke av Luthers plager, men gir kanskje ikke noen fullgod forklaring på nyrestensanfallene, sier Olsson.
Spekulasjoner
Så kommer spørsmålet om hvordan dette har påvirket Luther. Åpenbart har det ikke maktet å stoppe den intense produktiviteten. Men har tilstanden preget det han faktisk produserte?
– Det blir jo spekulasjoner og antagelser. Men slik Luthers plager beskrives er det besvimelsesanfall og nyregrus. Om han hadde den sykdommen jeg har foreslått, kan han ha utviklet en grad av nyresvikt. Dette er beskrevet å kunne påvirke den mentale aktivitet, for eksempel å bli mer ukritisk til ting man sender fra seg, sier eller gjør.
Pasientene som har fått denne diagnosen på Olssons kontor har gjerne diffuse plager. Tørste, depresjon, hodepine og muskelsmerter er vanlig. Tyskerne forklarte det som «Stein, Bein, Magenpein». Altså nyrestein, smerter i ledd og rygg, og magepine som følge av både treg mage og magesår. En blodprøve som undersøker kalsiumnivå er det første som skal til.
– Hvor sterkt ville dette ha plaget Martin Luther?
– Det er nesten utrolig hva han har maktet å utrette med sitt enorme forfatterskap, forelesninger, prekener og oversettelsesarbeid med så mange torner i kjødet. Hans personlige utrustning er vel en stor del av det, men jeg tenker at Gud nok har holdt sin hånd over ham, og på en måte sørget for at han ikke ga opp underveis. Martin Luther er et av mange eksempler på at Gud bruker mennesker til storverk tross alvorlige kroppslige hindringer.
– Vil du kalle det et mirakel at han kunne lykkes så godt?
– Ja, med alle disse plagene vil jeg nesten si det. Mange har påpekt at det er utrolig hva han fikk til med alle disse plagene i livet, sier Olsson.
God tilbakemelding
Den erfarne legen kåserte for sine reisefeller i Wittenberg om hvordan et legebesøk av Luther ville arte seg. Det var da han ble oppfordret til å forfølge sine tanker videre. Han har også hatt dialog med andre endokrinologer, og tilbakemeldingen har så langt vært god.