En reise blant Myanmars skatter

Ta Shwedagon-pagoden, for eksempel, dette landemerket i storbyen Yangon som en hver god buddhist bør besøke i løpet av livet. Det 99 meter høye tårnet, eller stupaen som det heter, inneholder ikke bare åtte av Buddhas hårstrå. Den er også prydet med 27 tonn bladgull og tusener av diamanter og andre edelstener.

Når kveldssola står lavt på himmelen og strålene reflekteres i det glitrende, gullbelagte tårnet, er det som om hele anlegget står i fyr. Derfor er timen før solnedgang spesielt populær blant folk som vil besøke Shwedagon. Plassen rundt stupaen er full av folk som rusler barføtte i sitt eget tempo og gjør som de vil. Noen setter seg stille ned og mediterer, andre ofrer blomster og lys, heller vann over små buddhafigurer eller slår på gong-gong, og atter andre vandrer bare rundt og fotograferer det hele.

De gylne pagodene med sine spisse stupaer preger landskapet uansett hvor man beveger seg i Myanmar. Flest er det i Bagan, der man fremdeles kan finne over 2000 av de 10.000 templene, pagodene og klostrene som ble bygget for rundt tusen år siden. Men også på høydedragene langs Irrawaddy-elven i Mandalay står pagodene tett. Mengden sier sitt om hvor sterkt buddhismen står i dette landet, der militærjuntaen i sin tid forsøkte å skape en sosialisme med buddhistisk vri.

Optimisme

På få år har Myanmar gått fra å være et av verdens verste militærdiktaturer til å ta store steg i demokratisk retning. Landet som for få år siden høstet massiv internasjonal fordømmelse, møtes i dag med optimisme og milliardinvesteringer fra internasjonale selskaper. Deriblant Telenor.

På samme måte som det er gullforgylte stupaer over alt, kan det samme sies om Telenors blå logo. Telenor-reklamen preger gatebildet i storbyene og er synlig til stede selv i de minste landsbyene.

Sakte, men sikkert er også ­turismen blitt en vekstnæring. Landet har stort potensial som turistmål med sitt gode klima, vakre natur og rike historie. Men masseturismen har ennå ikke festet grepet i Myanmar, slik tilfellet er i enkelte av nabolandene. Enn så lenge er Myanmars perler uoppdaget av turister flest.

Dette var en av grunnene til at Myanmar ble valgt som første reisemål for nystartede Dagen reiseklubb, som er et samarbeid mellom Dagen, turoperatører og norske bistands- og misjonsorganisasjoner. Målet med reiseklubben er å legge til rette for at Dagen-lesere og andre kan få oppleve folk og kultur i landene der organisasjonene arbeider. Tanken er å arrangere reiseopplevelser som både kan gi trosnæring og misjonsinspirasjon.

Demokratisering

Å oppdage nytt land er alltid spennende. Å få vandre i solnedgangen over U Bein, verdens lengste teakbro, mens man ennå slipper å gå i kø, er en opplevelse for livet. Like storslått er det å gå rundt blant de 730 inngraverte steinplatene som utgjør verdens største bok, med 1460 sider. På 1860-tallet ble den buddhistiske læren hamret inn i stein, som en forsikring mot senere tiders vranglære og uenighet.

Myanmar er også særdeles spennende for alle som er interessert i religion, politikk og demokratiutvikling. Et fulltegnet reisefølge på 30 personer, med Jan Gossner og Kjell Magne Bondevik som vertskap, fikk et unikt innblikk i landets religiøse og politiske forhold.

For bare få år siden burde folk som besøkte Myanmar være forsiktige med å diskutere politikk på offentlige steder. Militærjuntaen slo hardt ned på sine motstandere, og man kunne aldri vite om man ble holdt under oppsikt.

Nå diskuteres politikk med frimodighet. Like før Dagen reiseklubb besøkte Yangon, demonstrerte studenter i gatene i protest mot myndighetenes innblanding i universitetenes læreplaner. På besøk hos organisasjonen 88 Generation, som drives av de som sto i bresjen for det dramatiske studentopprøret i 1988, fikk reisedeltakerne møte politiske ledere som ikke var redd for å si sin mening – og som gav dagens unge studenter både husly, mat og kloke råd på veien.

Turisme velkommen

Det er den politiske situasjonen som er grunn til at turismen til nå har vært lite utviklet i Myanmar. Landet ble i mange år gjenstand for en internasjonal blokade som reaksjon på juntaens undertrykkelse av folket. Selv om det var mulig å reise inn i landet som turist, var det mange som vegret seg fordi de ikke ville støtte regimet. Ja, lenge bad demokratiforkjemperen og Nobelprisvinner Aung San Suu Kyi turister om å holde seg hjemme. Fra sin husarrest argumenterte hun for at turistenes dollar bare ville forlenge militærregimet, og i verste fall gå til våpen og nye fengsler.

I dag oppfordrer derimot opposisjonen folk om å besøke landet, fordi turismen bidrar til økonomisk utvikling for folk flest. Kontakt med omverden er dessuten avgjørende for å dra landet ut av isolasjonen som de har levd med i så mange år. Og kanskje kan man håpe at jo flere som reiser til og investerer i Myanmar, jo mer blir de militære tvunget til å besinne seg. De har fremdeles stor makt i landet, og de har fremdeles langt å gå når det gjelder respekt for menneskerettigheter og demokratiske spilleregler.

Fjernet fattige familier

Dette fikk vårt eget kongepar oppleve da de besøkte Myanmar i høst. Det vakte kraftige reaksjoner da det ble kjent at regimet hadde tvangsflyttet en rekke fattige familier og jevnet husene deres med jorden for at det skulle se penere ut da den norske kongen dro forbi. Familiene holdt til langs bredden av elven Irrawaddy, der kongen og dronningen skulle dra på båttur.

Da Dagen før påske tok den samme båtturen, var de enkle husene reist opp igjen. Havnearbeidernes døtre jobbet like ivrig med å selge smykker og solhatter til turistene, som de gjorde før kongebesøket.

Landets største pagode, den enorme, uferdige Mingun-pagoden, var mål for båtturen. De jordskjelv-skadde ruinene troner som et lite fjell midt i landsbyen. Den samme landsbyen kunne også by på Mingun-klokken, verdens største klokke som fremdeles er i bruk, og den vakre, hvite Mya Thein Dan-stupaen som ble bygget på begynnelsen av 1800-tallet av en sørgende konge til minne om yndlingsdronningen som døde i barsel.

«Konfirmasjon»

Fremdeles preger buddhismen dagliglivet til innbyggerne i Myanmar. Tiggermunkene med sine røde kapper og matskåler er et fast innslag i gatebildet hver eneste formiddag. Alle gutter fra buddhistiske familier bør innom et kloster en eller annen gang i livet. Noen bor der i lengre perioder, andre går i kloster et par måneder i sommerferien.

Det er en stor begivenhet i familien når en sønn skal i klosteret første gang. Dette feires gjerne med opptog gjennom gatene og en stor fest der hele slekten blir invitert, forteller vår lokale guide. Guttene kles opp som prinser, men om kvelden må de ta av festklærne og klippe håret for å markere at de er klare for klosterlivet.

Og ikke lenge etter at guiden har lagt ut om hvor dyrt dette er for den enkelte familie, og at mange familier derfor går sammen om å lage fest, så gir han ordre om at bussen skal bråstoppe og kjøre inn til siden. Et opptog med stivpyntede unge gutter, fulgt av slektninger og en moped med et gedigent musikkanlegg, passerer rett foran oss.

Stefanusalliansen

Reisen til Myanmar skjer i samarbeid med Stefanusalliansen, som blant annet samarbeider med Immanuel baptist Church, en av Yangons største menigheter, og et kristent college i Chin-staten. Over 90 prosent av Chin-folket er i dag kristne, som resultat av det mange beskriver som et misjonsmirakel på 1800-tallet, men de har opplevd hard forfølgelse under militærjuntaen.

Samtidig som militærjuntaen slakker på grepet, opplever både kristne og muslimer i Myanmar i dag et økende press fra det buddhistiske flertallet. Militante buddhister har særlig utsatt det muslimske rohinya-folket for grove overgrep.

Flere reportasjer fra Myanmar kommer i ukene fremover.

Myanmar fengsler newzealender for buddha-reklame

Myanmar enig med opprørere om avtaleutkast

Norge trapper opp kampen for menneskerettigheter

Majoritetstyranniet

Klar tale fra kong Harald til Myanmar