- En seremonimester uten ryggrad
Elin Ørjasæter begriper ikke hvorfor skilte skal ha rett til å gifte seg på nytt i kirken. - En følge av at man brøt troskapsløfte forrige gang, sier hun.
I sin faste spalte i Vårt Land kommenterer rådgiver og forfatter Elin Ørjasæter, det hun opplever som et kirkelig svik mot den svakeste part i en skilsmisse - barna.
- Å holde det vi lover er en elementær dyd. Hvorfor gjelder det da ikke for ekteskapet, spør hun.
Forfatteren mener presten vennlig burde henvise til nærmeste rådhus når en fraskilt brud eller brudgom ber om full bryllupsseremoni.
- Det er ikke fordømmende, men en praktisk konsekvens av at man brøt løftet forrige gang. Og en konsekvens av at kirkens liturgi river opp gamle sår hos de i slekten som hadde ønsket at familielivet var annerledes.
Hun forteller om personlige møter med bryllup, hvor barna fra tidligere ekteskap føler sinne og sorg over det som skjer. Hvor faren proklamerer sin kjærlighet til en ny kvinne, som om han aldri har følt noe for sin tidligere kone - barnas mor.
Svik
Og kirken lar dette skje.
- I møte med opprørte politikere har kirken alltid valgt å fire på sine prinsipper. Presten, som mener folk skal få en ny sjanse, burde heller ha sagt: jeg vier fraskilte fordi jeg vil bli likt.
Ørjasæter trekker også linjene til homofili-saken, der kirken er meget vokal. Det er lettere å gå på en minoritet enn på flertallet, sier hun.
- Kirken bøyer seg for det skilsmisseglade, heterofile flertall, men holder stand overfor det homofile mindretall. Viljen til å være seremonimester uten ryggrad for flertallet og makta er i hvert fall konsekvent.
Prest i Østre Aker og Haugerud menighet, Heinke Foertsch, fnyser av Ørjasæters innspill.
- Jeg synes det er oppsiktsvekkende at det i det hele tatt går an å stille spørsmålet om kirken skal sette ned foten for gjengifte, sier hun til avisen.
Dagen