En splittet kirke

Det er brytninger i norsk kristenliv. Dette er ikke noe nytt. Det har alltid vært ulike røster i det store orkesteret. Men til tross for lærevariasjoner eller forekomster av direkte læreavvik, har en i de fleste tilfeller kunnet vise til kirkens offisielle læregrunnlag. På den måten har solister med egne noteark blitt holdt i sjakk.

«Vi hører hva de sier, men de taler ikke på kirkens vegne.»

Vi står nå overfor noe helt nytt. Det foreslås å la to gjensidig uforenlige syn fremstå som parallelle, likeverdige offisielle kirkelige lærestandpunkter.

For liturgi er og blir offisiell lære. Intensjonene er nok forskjellige. For det første, vil noen hevde at dette er den eneste måten klassisk teologi kan overleve på som minoritet i en «sekularisert» folkekirke.

Lysten til å kjempe videre for sitt syn synes svekket. For det andre, i forlengelsen av dette, betrakter noen folkekirken som et «stillas», og hevder det fortsatt er rom for å bygge levende lokalmenigheter i tråd med deres syn.

Innretningen her er pragmatisk og subjektivistisk. En er i begrenset grad opptatt hva kirkeorganisasjonen som samlet fellesskap står for. For det tredje, er det dem ønsker å skape «ro» i rekkene ved å la begge syn få spillerom.

De er trøtte av en langtrukken samlivsdebatt og peker på det de mener forener. Uenigheter feies under teppet, og en eventuell sammenheng mellom dette spørsmålet og andre etiske og dogmatiske spørsmål, nedtones eller bagatelliseres.

For det fjerde, er det dem som betrakter dette som en mellomstasjon på veien til én felles kjønnsnøytral liturgi. En går for et kompromiss nå, men vil trå kraftigere på gasspedalen ved neste korsvei. Innfallsvinkelen er da taktisk.

Det har vært diskutert hvorvidt ulike syn på denne saken er kirkesplittende, og biskopene ser ut til å ha konkludert med at det ikke er det. Om det er forskjellige oppfatninger på hvorvidt saken bør anses å være kirkesplittende, kan en ikke lukke øynene for at det i realiteten er slik.

Når verdens største lutherske kirke, Mekane Yesus-kirken i Etiopia, bryter med Svenska kyrkan og amerikanske ELCA, med dette som teologisk begrunnelse, ja, da er det et kirkesplittende spørsmål. Lignende splittelser innen andre kirkesamfunn understreker dette.

Det er heller ingen ting som tyder på at uroen her hjemme vil avta. Enkeltpersoner melder seg nå ut og går over til andre kirkesamfunn.

Andre velger å forbli i et (midlertidig?) kirkelig ingenmannsland. Lekmannsorganisasjoner (Indremisjonsforbundet, NLM, og kanskje etter hvert Normisjon?) oppretter «Excel-kirker», et navneregister for dem som ønsker en alternativ, offisiell tilknytning.

Spørsmålet er hvilket bærekraftig ekklesiologisk alternativ dette egentlig er, og hva dette betyr for lekmannsorganisasjonenes historiske identitet og fortrinn som parakirkelige tverrstrukturer og saksorienterte interesseorganisasjoner.

Vi står overfor en splittet kirkevirkelighet. Dette kan en verken administrere eller organisere seg vekk fra. En kan heller ikke argumentere seg vekk fra det, når tyngdepunktet i verdenskirken mener noe annet enn vestlige folkekirker.

At dette er en krevende situasjon, burde vi likevel kunne enes om. Dette er blitt en gedigen økumenisk og global verkebyll for alle aktører med nasjonale og internasjonale misjons- og kirkerelasjoner.