En vandrehistorie

Den handler om en gammel, grå og sliten kvinne. Hun nynnet og sang på vekkelsessanger fra sin ungdom. Sanger om Jesus og om at han hadde frelst henne.

Noen gutter som lekte i nærheten, hørte et uttrykk fra en av sangene: «Hvi kunne du elske en sådan brud?»

De skjønte sånn noenlunde hva det betydde. En av dem sa – så hun hørte det: «Ja, da fekk hainn sæ ei fin ei!» 
De andre smålo. Men ironien kunne de ha spart seg. For damen hadde svar på rede hånd: «Ja, men det var hainn som valgte!» sa hun. 


Dette er trolig en vandrehistorie. Men den sier noe viktig: Jesu brud er i seg selv uverdig. Men hemmeligheten er hans kjærlighet! Den var så stor at han likevel «fridde» til henne «slik at han kunne stille menigheten fram for seg i herlighet, uten flekk eller rynke eller noe slikt, men at den kunne være hellig og ulastelig» (Ef 5:27). 


Hvem er denne bruden? Det er Guds menighet på jorden. Den er utvalgt av Jesus og renset i hans blod. Bryllupskledd. I ham er hun verdig, fullkommen, ja, tiltrekkende. Tilhører vi den frelste menighet, kan hver enkelt av oss synge: «Han er min brudgom, jeg er hans brud.»

Dette er kjernen i utvelgelseslæren. Den spilte en stor rolle på reformasjonstiden, og den kan fortsatt være vår største glede. Han ville ha meg!

Behov for mer inspirasjon?