Endetidsprofetien i siste halvdel av Dan. 9:27

Under overskriften «En stor illusjon» skriver Jan Landsverk i Dagen 17/10 om tolkningen av profetien om de 70 åruker i Dan. 9:24-27. Han forsvarer en tradisjonell messiansk utlegning av profetien, og anfører samtidig en del argumenter mot Oskar Rongs tolkning av profetien i Dagen 11/10, der Rong ikke lar den 70. åruken følge i umiddelbar forlengelse av den 69. åruken, men «plasserer den inn i endetiden – før Jesu gjenkomst».

Som Landsverk gjør oppmerksom på, så er Rong jo på ingen måte alene om å løsrive den 70. åruken fra de forutgående 69 årukene. Den første man vet om som foreslo dette, var kirkefaren Hippolyt på 200-tallet e.Kr. Men det var først på 1800-tallet at denne idéen virkelig fikk «vind i seilene», og da som en del av det såkalt dispensasjonalistiske tolkningssystemet. Karakteristisk for dette tolkningssystemet er den skarpe oppdelingen av historien i frelseshistoriske «husholdninger» (eng. «dispensations», herav navnet).

Uten å gå nærmere inn på dette spesielle tolkningssystemet (som jeg ikke kan følge), så vil jeg peke på det faktum, at den egentlige antikristelige endetidstrengselen flere steder i Skriften er angitt å skulle vare i 3,5 år (også selv om det er omdiskutert om det i Åp. 11 er siktet til en antikristelig periode på 2 x 3,5 år, der Antikrist på slutten av den første 3,5 årsperiode dreper Guds «to vitner» i Jerusalem, og dermed innleder den antikristelige forfølgelsestid på 42 måneder (= 3,5 år), der Dyret / Antikrist skal «føre krig mot de hellige og seire over dem», jf. Åp. 13:5f).

I et lite skrift på www.axellsaxe.blogspot.com

: «Bibelens profetiske brennpunkt. Årukeprofetien i Dan. 9:24-27» har jeg således argumentert for at den70. åruken skal deles likt mellom Messias/Kristus og Antikrist, med 3,5 år til hver. En slik deling er først og fremst begrunnet i at det i Dan. 9:24a helt klart profeteres at visse endetidsbegivenheter skal finne sted innen for de 70 årukene; men delingen er samtidig

logisk begrunnet i Jesu ord om at enden først skal komme når evangeliet har blitt forkynt over hele jorden (jf. Matt. 24:14).

For øvrig er det mest sannsynlig at midten av den 70. åruke – der Jesus ved sin død på korset brakte «matoffer og slaktoffer» til opphør som gyldige offer for Gud (jf. Dan. 9:27b), og åpnet adgang inn til det aller helligste ved troen på Jesu blod (jf. Matt. 27:50-51a og Hebr. 10:19-20) – var det jødiske året 29-30 e.Kr. (jf. blant annet kirkefaren Tertullians vitnesbyrd om at Jesu korsfestelse fant sted i den jødiske påsken i år 29 e.Kr. - utgangspunktet for de 69 x 7 = 483 årene frem til Døperen Johannes’ og Jesu offentlige fremtreden i Israel er dessuten det jødiske året 458-457 f.Kr., og ikke 457 f.Kr. som Landsverk skriver).