Er det noen forskjeller mellom mannen og kvinnen?

Nettstedet Foross.no har fått til dels sterk kritikk fordi det publiserte tekster med et tema om kjønnsforståelse, fra en bok av Adrianne D. Heins, redaktør i «The Lutheran Witness» og sentral i Missourisynoden.

Det er fortjenestefullt at noen i det hele tatt våger å skrive om temaet i dag fra en konservativ posisjon. Heins’ artikler er imidlertid for ensidige og mangler den gode balanse og helhetsforståelse i synet på mann-kvinne, med vektlegginger som ikke er (tilstrekkelig) bibelsk og psykologisk dekkende. Ikke alt er helt på jordet hvis vi tolker det i beste mening, men å ta ting i beste mening er sjelden vare i norsk sammenheng. Vi får blant annet nyttige råd i forbindelse med dating, samt gode formaninger til sexfikserte mannfolk.

Redaksjonen for nettstedet har tilsvarende innvendinger som meg. Artiklene ble lagt ut uten at redaksjonen hadde lest tilstrekkelig igjennom alt. Det var derfor urettferdig å beskylde utgiverne for å ha samme syn på alt som står i den gjengitte boken.

Mann-kvinne-debatten er like betent som ulvedebatten. Jeg tviler på noen snarlig endring i så måte.

Jeg har dog en bønn om at vi ikke må være for raske til å tro vi har skjønt det andre står for innen kompliserte områder, og spesielt på felt hvor det er sterke følelser. Kanskje vi alle kunne starte med å innrømme at mye galt har vært sagt og gjort både av menn og kvinner? Særlig kvinner har gjennom tidene erfart respektløshet, verbale trakasseringer og det som verre er. Med feminismens gjennombrudd fra 70-tallet har også mannen/det mannlige fått gjennomgå med karakteristikker og generaliseringer som har vært høyst urettferdige og sårende.

I denne artikkelen vil jeg nøye meg med å reise det jeg anser som viktige problemstillinger. Paulus bruker jo uttrykket «mysterium» i denne sammenheng i Efes 5. Da bør ingen tro om seg selv at han/hun har trengt igjennom høyden, dybden, bredden og lengden i denne guddommelige dimensjon.

La meg ta utgangspunkt i enkelte kommentarer i denne forbindelse som etter mitt syn er upresise og kan misforstås. Jeg tenker på uttalelser fra kristenledere og andre om at det ikke finnes noen forskjellige «egenskaper» mellom kvinner og menn. Hvordan begrunner man da tjenestedelingen mellom menn og kvinner? Og hva menes med uttrykket «egenskaper»? Jeg må også spørre: 1. Er tjenestedelingen en ordning vi må bøye oss for «bare» fordi Herren har befalt det? (Vel, det er jo mange sider av Hans vilje vi ikke forstår, og som vi likevel bøyer oss for). 2. Eller er det meste av det Paulus sier om mannen og kvinnen kun styrt av patriarkalske tankemønstre? 3. Kan imidlertid tjenestedelingen ha noe med skapelse og forløsning å gjøre?

Jeg tror det kan være nyttig å utfordre oss selv i lys av følgende områder, i spørsmålsform:

1. Er det noen forskjeller mellom mannen og kvinnen – utenom anatomi, seksualliv, forplantning og fødsel? At menn og kvinner er like intelligente er det ikke vanskelig å bli enige om, selv om deler av hjerneforskningen kan peke på at kjønnene bruker hjernen på ulike måter. Men er de øvrige karaktersider i vårt sjelsliv helt identiske? At det finnes likheter er innlysende, men er alt sagt med det? Jeg er naturligvis klar over at det finnes store individuelle ulikheter kvinner seg imellom og menn imellom, men finnes det noe spesifikt «kvinnelig» og «mannlig»?

2. Er kjønn (den konkrete mann og kvinne) og genus (det maskuline-feminine) det samme? Hva sier 1Mos 1–3? Er de to genus (genera) bare sosiale konstruksjoner og ikke essensielle sider av vår personlighet? Dette har lenge vært en aktuell debatt utenfor kristenheten. Hva skal så vi tenke? Jeg spør ikke om ulike kjønnsroller og likestilling. Dette er viktig, men har (nødvendigvis) ikke med denne saken å gjøre.

3. Er Kristus menighetens hode, ektemann eller «mann», som Paulus sier i 2Kor 11,2? Hva betyr så det? Og har Efes 5 noen som helst forbilledlig relevans for forståelsen av mann-kvinne i ekteskap og menighet? Er relasjonen mellom Kristus og menigheten bare metaforer som ikke kan overføres på våre mellommenneskelige relasjoner? Hvorfor kalles menigheten «mor» i Skriften og ikke «far»?

4. Hvordan skal vi kunne hjelpe folk som opplever kjønnsidentitetsforvirring, eller mer presist «genus-identitetsforvirring» (eng. «gender-identity-disturbance») hvis det maskuline-feminine (genus) er «ett fett» og mannen og kvinnen (kjønnet) er grunnleggende like? Hvordan kan mennesker med et forvirret syn på sitt eget kjønn og genus, få åndelig og psykologisk hjelp av kristne som hevder at mannens og kvinnens «egenskaper» er prikk like? Hva skal de da identifisere seg med?

5. Er det forskjell på mor og far? Eller er «egenskapene» like, slik at mor og far helt og fullt kan erstatte hverandre? Er det da noe problem om et barn vokser opp bare med en mor eller bare med en far eller med to mødre eller to fedre? Har mor-far-dynamikken overhodet ingen betydning for personlighetsutvikling og identitetsdannelse for barnet? (Spørsmålet antyder ikke at enslige mødre og fedre ikke kan være ypperlige oppdragere og omsorgspersoner.)

6. Hvis imidlertid mor og far har en viktig og ulik påvirkning overfor barnet, hva med menn og kvinner i den større familien – menigheten? Er det slik at vi i menigheten bør utfylle hverandre, både med hensyn til vektlegging, gaver og tjeneste? Og er dette vesentlig for å fremme en god åndelig utvikling i forsamlingen, berike troslivet og slik skape helhet? Bør denne åndelige utviklingsprosessen gjøres både av menn og kvinner, uten at ulikheter oppheves – i stedet for bare å ha en «én-kjønnet» (samme-kjønnet) tjeneste?

7. En annen svært grunnleggende problemstilling i denne sammenheng er om vi kan kalle Gud både Mor og Far? Er det bibelsk grunnlag for det? Hvilken betydning har eventuelt et slikt «kjønnsnøytralt» eller «kjønnsutvidet» syn på Gud for menighet og enkeltkristne? Kan troen på Gud som Mor få innvirkning på forståelsen av Kristus og menigheten, mann og kvinne, far og mor? Og omvendt: Kan utvisking av kjønnsforskjeller også påvirke vårt gudsbilde?

8. Et annet viktig spørsmål for oss alle er: Hvilken autoritet mener vi apostelen Paulus har i den kristne menighet? Hvilke kriterier brukes eventuelt til å skille mellom det som anses for tidsbestemt og det som oppfattes som uforanderlig i Paulus’ teologi?

Er det uvesentlig å stille disse spørsmålene? Og har spørsmålene noen betydning for tjenestedelingen mellom mann og kvinne? Hvis de ikke har det, er det viktig at vi begrunner det. Hvis det er en sammenheng, er spørsmålet: Hvordan kan vi i praksis komme til rette med kjønns/genera-forskjeller og likheter, vår verdi og våre gaver, ikke bare i ekteskapet, men også i menigheten?

Spørsmålene er stilt for å besinne oss på premisser for vår tenkning i mann-kvinnesamtalen. Hvis vi er helt uenige om svarene på basisspørsmålene, er det nærmest umulig å snakke saklig sammen om øvrig innhold og samhandling mellom mann-kvinne. Men kanskje uenigheten er av en slik karakter at den er til å leve med?

Jeg kan ikke utdype mitt eget syn her. Kort sagt tror jeg – i lys av Ordet, hovedkilden, og andre hjelpekilder – at det er vesentlige forskjeller mellom Brudgommen Kristus og bruden, mellom mann-kvinne, mor-far, det maskuline-feminine og mellom åndelige fedre og mødre i menigheten. Ingen har uttømmende svar på dette. Vi trenger å samtale videre. Men hva med troen på Gud, enten som Mor eller Far? Her dreier det seg etter mitt syn om to radikalt forskjellige gudsforståelser.

Jeg har et ønske: At menn og kvinner i våre forsamlinger søker sammen til bønn og konstruktive samtaler over de ovennevnte utfordringene. Noen steder bør dette starte på lederplan blant nye og gamle ledere fra ulike ansvarsområder. I Den norske kirke vil slike samtaler mange steder være for krevende. Hva med våre bedehus og forsamlinger?

De fleste mann-kvinne-samtaler starter med en diskusjon om mannens og kvinnens ulike funksjoner. Min påstand er at mye kunne vært annerledes hvis vi først våget å snakke om mannens og kvinnens personer, og derfra gikk inn i spørsmålet om tjenestedeling. Jeg tror en slik innfallsvinkel er bedre enn å starte med hva vi ikke kan og hva vi kan gjøre.

Samtalene er mulige, såfremt vi alle i utgangspunktet bøyer oss for Kristi og apostlenes autoritet. Vi snakker jo om mann-kvinne-forholdet i våre hjem, oss ektefeller imellom. Hvorfor skulle vi ikke da kunne snakke om det samme i våre åndelige hjem, våre forsamlinger? Vi trenger både menn og kvinner i denne samtalen som bør foregå på møter og seminarer. Ikke bare på rådsmøter og generalforsamlinger; de arenaene er ofte for store for slike samtaler. Frontene kan så lett tilspisses.

En gang drøftet jeg dette vanskelige temaet med en ihuga (ikke-bekjennende) feminist og erfarte utvekslingen oss imellom som svært konstruktiv. Dersom vi kan samtale med ikke-kristne om kjønnsforskjeller og likheter, burde vi som kristne også kunne snakke sammen i kjærlighet, sannhet og overbærenhet, uten å hisse oss opp. Klarer vi ikke det, sier det mye om vårt trosliv og fellesliv.

I et sunt samtaleklima kan vi ta opp bibelavsnitt som handler om:

- Skapelsen og fallet, Kristus og menigheten, mannen og kvinnen, Jeg tenker på bibeltekster som: 1Mos 1-3; Efes 5,22–33.

- Brudgom-brud – tekster: Jes 54,5f; 61,10; 62,3-5; Esek 16; Hos 1–3; 2Kor 11,2f; Åp 19,7–9; 21, 9ff.

- De «vanskelige» tekstene: 1Kor 11,2ff; 1 Kor 14,26ff; 1 Tim 2,9ff med mer. Dessuten kan vi gjerne ta for oss noen beskrivelser av Bibelens menn og kvinner. – Innfallsvinklene er mange.

Mer enn noen gang trenger vi å stå sammen framover som brødre og søstre for å ære, støtte og utfylle hverandre – i enhet og ulikhet, for å vinne mennesker for Kristus og møte utfordringer i ekteskap og forsamling. Må Herren Jesus lede oss etter sitt Ord og sin Ånd!