Et anker for sjelen

Vi mennesker klamrer oss fast til mye her i verden. Forhold. Vennskap. Familieliv. Jobb. Trening. Livsstil. Utseende. Hobbyer. Helse. Viktige ting og overfladiske ting. De ulike momentene vi bygger livet vårt på.

Jeg har mye i livet mitt som jeg er takknemlig for. Hverdagen er preget av glede og trygghet. Men noen ganger kan takknemligheten etterfølges av angst. Angst for å miste. Det slår meg hvor skjørt livet er.

På et øyeblikk kan alt være borte. Jeg har ingen garantier. Alt jeg bygger livet mitt på i denne verden kan rase sammen. Den gode helsa kan skrante. Løfter kan brytes. Mennesker rundt meg kan dø.

Ingenting i denne verden varer evig. Alt er i bunn og grunn uforutsigbart og foranderlig. Dette er en sannhet vi fortrenger i hverdagen, for den er for uutholdelig å tenke på i lengden. Vi lever i håpet om at alt skal vare evig. Helt til livet, på sitt mest brutale vis, minner oss på realiteten.

Hva skal jeg gjøre med denne angsten for å miste alt? Fortrenge den og håpe på det beste? Leve livet til det fulle mens det enda er godt? Hva med dem som allerede har opplevd å miste det de klamret seg mest til?

I dette skjøre og ustabile livet har jeg en plass jeg kan gå for å finne trygghet. Det finnes noe som aldri svikter eller forandrer seg: Guds løfter. Han har lovet å aldri svikte meg eller forlate meg.

Ved troen på Jesus har jeg et levende håp om et evig liv i himmelen. Dette håpet er ikke som alt det andre jeg håper på her i livet. Heb. 6,17–20 beskriver dette håpet slik:

«Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss.

Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.»

Vi skal få ha «en sterk trøst ved to urokkelige ting», to ting som alltid vil stå fast. I studiebibelen min, Bibelen Ressurs, står det forklart slik: «De to uforanderlige ting er Guds ord og Guds ed. Siden Gud ikke lyver og siden han er allmektig, vil han oppfylle alle sine løfter.»

Det er to sannheter om Gud som gjør at jeg trygt kan stole på ham: Han er allmektig, og han lyver ikke. Ingenting er umulig for Gud, derfor kan jeg stole på at han klarer å oppfylle sine løfter. Samtidig er han fullkommen god. Han lyver aldri.

Derfor kan jeg være trygg på to ting: 1. Han kommer ikke med tomme løfter. 2. Alt han sier er godt, sant og rett.

Det håpet jeg har i Jesus gjør at jeg får adgang til det aller helligste; det som tidligere var avstengt med et forheng, utilgjengelig for andre enn ypperstepresten. Jesus har gitt meg fri adgang til Gud.

Guds urokkelige løfter er som et trygt og fast anker for sjelen, midt i en urolig og stormfull verden. Jeg har mye å være takknemlig for i livet mitt, men jeg har ingen garantier for at noe av det vil vare evig. Det aller viktigste er at jeg får klamre meg til dette trygge ankeret av håp.

«Da Gud så ville vise løftets arvinger desto mer klart hvor urokkelig hans vilje er, innestod han for det med ed, for at vi skulle ha en sterk trøst ved to urokkelige ting, som utelukker at Gud kunne lyve – vi som har tatt vår tilflukt til å gripe det håp som ligger foran oss. Dette har vi som et anker for sjelen, et som er trygt og fast og når inn til det som er innenfor bak forhenget, der Jesus gikk inn som forløper for oss, han som ble yppersteprest til evig tid etter Melkisedeks vis.»

Heb. 6,17–20

Her finner du flere andakter