Et berikende læstadiansk møte i Alta

Jeg har nylig kommet fra Alta i Finnmark som delegat på Samemisjonens Landsmøte fra 2.-4. oktober med møter, forhandlinger og gudstjeneste.

Det var verdifullt å få være vitne til en slik storsamling så langt mot nord i Samemisjonens regi med ca 90 delegater fra hele landet. En hjertens takk til arrangementskomiteen for et godt tilrettelagt landsmøte!

Det var ikke minst berikende på søndag ettermiddag å være til stede ved et læstadiansk møte i en bygd i østre del av Alta, ca 1 mil unna selve bysenteret, som en privat avslutning av det hele for min del. Svært mange og store barne-familier!

Var dette en forsamling der en moderne alderstilpasning for personlige behov inngikk, for eksempel med inndelinger i båser som tenårings- og ungdomsalder, unge voksne, vi over 50 eller vi over 60?

Nei, i stedet var det hele menighetsfamilien til sammen som utgjorde den harmoniske helheten av Kristi legeme på dette stedet. Her var unge, de aller yngste og de eldre samlet i en samdrektig forening – med de aller minste krypende mellom beina på en under møtet. Et kunstig aldersskille var overhodet ikke synlig her!

Dessuten: Samer, kvener og etniske nordmenn sterkt knyttet sammen under samme tak i ett nylig utvidet forsamlingslokale, og med den overmåte mektig rungende fellessangen som ramme for det hele, der kjente tekster lød til orgelmusikken: «Her en kilde rinner. Salig den som finner», og så videre, gav en retningen for samværet. Sterke saker!

Men ingen andre ytre virkemidler var benyttet enn dette: To unge forkynnere forkynte enkelt og direkte om nødvendigheten av omvendelsen til Gud og livet i Kristus i nokså ransakende predikener.

Til sist dreide den andre talen seg om det å tilegne seg Kristus som livets brød på rett indre og åndelig måte.

Eller hva med oss søringer som just i våre sammenhenger gjerne var vant til et mer «spenstig» og tilsynelatende kvikkere møteopplegg, med tanke på bedre å kunne misjonere Nordkalotten ut fra våre mer «moderne stimuli» og arbeidsmetoder?

Da blir et slikt egenartet enkeltmøte her nord til å få et åndelig «kultursjokk» av. Ikke minst tatt i betraktning den meget lave gjennomsnittsalderen i forsamlingen, kanskje på under 30 år med ca 100 møtedeltakere! Slå den! Ja, hvor finnes noe tilsvarende lokalt i ei relativt lita bygd sørpå – på en ordinær søndagssamling? Hva var hemmeligheten?

Her vil jeg gi forhenværende leder i Samemisjonen, Roald Gundersen eller andre gode brødre innen læstadianismen, for eksempel predikant Rolf Olsen, Alta, utfordringen til å gi en forklaring på det som synes å gi den sårt tiltrengte nyrekrutteringen et konkret ansikt, og som ble et viktig tema på landsmøtet, og der de fleste piler syntes å gå den motsatte retningen.

Enkelte predikanter i bevegelsen bør få berettiget ros for å ha løftet fram nettopp læstadianismen med dennes positive «surdeigseffekt» i Sapmi, men som nok kan fortone seg fremmed for flere av oss «søringer» fordi en tenker at vår kristendom herfra heller burde føres dit nord enn at impulser av deres tro og gudsdyrkelse ble ført hitover.

Men etter å ha arbeidet i skoleverket i et slikt læstadiansk nærmiljø i mer enn sju år på Nordkalotten på 80- og 90-tallet, forstår jeg deres viktige anliggende bedre.

En radikal omvendelsesforkynnelse knyttet til en desto sterkere utløsning i form av en personlig kunngjøring av syndenes forlatelse i Kristus, er tilstrekkelige virkemiddel for denne kristendomstypen.

I tillegg vil jeg antyde det følgende: At læstadianismen som sådan, i likhet med vår kristne trosutøvelse her sør, kunne utviklet en noe sterkere biblisisme, for eksempel at forsamlingsmedlemmene oftere kunne hatt med seg bibler på møtene, jf. forbildet i Berøa, Apgj. 17:10-11.

Her kunne gjerne Samemisjonen, eventuelt supplert med Misjon Sarepta, kommet våre ungdommer der nord (og vel her sør) enda bedre i møte som gode forbilleder.

La oss derfor slå ring rundt på våre to kjære brødre og nyvalgte hovedledere i Samemisjonen i våre daglige forbønner, nemlig Leif Halsos og Jon Teigen, som sikkert, sammen med det nye landsstyret, vil skissere en noe annerledes kurs og strategi for vårt videre indremisjonsarbeid der nord, med et mulig motto:

Her er ikke ung eller gammel, same eller kven, læstadianer eller misjonskristen og så videre, for alle er de en i Kristus Jesus. (fritt etter Gal.3.28).

Var det en idé at nye arbeidere i Samemisjonen med deres nyvalgte ledere også unte seg et besøk i de læstadianske forsamlinger for mulige fornyende impulser for arbeidet?