Et ekko av Hannas lovsang

I Marias gledesutbrudd har bibelforskere funnet nesten 30 henvisninger til ulike bøker i det vi kjenner som Det gamle testamentet. I en tid der teologene, «de skriftlærde» fariseerne, klaget over manglende kunnskap om Guds ord er det oppsiktsvekkende at denne unge jenta hadde Guds ord på tunga på denne måten.

– Det er rett og slett imponerende hvor bibelsprengt Maria ser ut til å være, sier professor Sverre Bøe ved Fjellhaug internasjonale høgskole.

Bibellærd

Det er altså etter at engelen har fortalt Maria alt som skal skje, at hun bryter ut i denne lovsangen. På søndag er det Maria budskapsdag, og akkurat som hun forutså prises hun fortsatt salig for å ha blitt plukket ut til å bære frem Guds sønn. Marias lovsang kommer kanskje impulsivt i møte med nyheten, men ordene hun velger kommer altså ikke tilfeldig.

– Forskere som har arbeidet med teksten mener at det er snakk om nesten 30 henvisninger bare i disse 10 versene. Nesten halvparten stammer fra Salmenes bok, men det er mye annet, sier Bøe og lister opp profetene Mika, Esekiel, Malaki, Habbakuk, og Jesaja, samt Jobs bok og Første, Andre og Femte Mosebok.

– Tror du dette sier noe om Marias gudsforhold?

– Vi ser inn i hjertet til en from og bibellærd dame, og det gjør jo inntrykk. Både at hun personlig har levd i dette og at kulturen og folket fostret unge med så mye bibelspråk. Husk at Davids salmer på det tidspunktet var 1.000 år gamle.

For teologen Bøe forteller Bibelens lange linjer mye om Guds planlegging.

– Forsåvidt handler jo denne søndagen om noe av det samme. Vi får en preludium til julen midt i fastetiden. Men Gud planla julen lenge, ting skjer ikke på slump.

Lånte bønner

Skal en se etter én tekst som særlig er et forbilde for Marias lovsang må en til Hannas lovsang i 1. Samuel 2. Den jødiske kvinnen Hanna har fått bønnesvar i form av et lite barn, den kommende profeten Samuel, og takker Gud idet hun leverer gutten til tempelet der han skal bo og få sin opplæring. Det er ikke utenkelig at Maria hadde følgende strofe i bakhodet, som er fra starten av Hannas lovsang:

«Mitt hjerte fryder seg i Herren. Herren gir meg stor kraft.»

Bøe ser på Marias lovsang som en slags bønn eller meditasjon.

– Vi er vant til å løfte høyt at vi skal be fritt og improvisere, for da er det mest personlig og fra oss. Det er noe sant i det, og så kan det også være litt slitsomt. Mange ganger er det godt å få legge bønnen i andres formuleringer. Derfor fikk vi Fadervår, og derfor fikk vi også hele GTs bønnebok, som er et kjælenavn på Salmenes bok.

– Det er lov å høre på når andre ber og å gjenbruke bønneord, slik Maria gjør her. Det er velidg personlig satt sammen av Maria, samtidig som det er ekko etter ekko fra Det gamle testamentet.

Hint og stikkord

Det var under sitt doktorgradsarbeid at Bøe forsket på hvordan Johannes Åpenbaring hadde «ekko» fra Esekiel. Interessen kommer av et behov for å forstå det som står i Det nye testamentet bedre. Da ligger nøkkelen i Det gamle testamentet. For Det nye testamentet begynner ikke på scratch.

– NT viderefører. Et flott hus blir ikke mindre imponerende av at en kikker på grunnmuren og kjelleren.

En del av ekkoene eller sitatene kommer med tydelige merkelapper av typen «Dette skjedde for at det skulle oppfylles...» slik at leseren ikke skal kunne unngå å legge merke til referansen. Men ofte står det ingen intro, Da er det bare dukker opp som sitat eller blir hintet til. Disse små hintene er lesehjelp, mener Bøe.

– Det står gjerne lange tekster i Det gamle testamentet om noe, mens Det nye testamentet bare hinter til det ved å løfte frem et navn eller to stikkord. Så får leseren selv hente frem bakgrunnen. Slik er det jo i alle språk, vi snakker ved hjelp av koder fra sanger, filmer eller historie og skrur sammen en mening med gjenbruk av ord og uttrykk.

– Hva gjør det med deg å komme så tett på disse referansene?

– Det bekrefter sterkt hvor fantastisk Bibelen er og hvor helhetlig grundig den er komponert. Skriften henger sammen fra første til siste skrift, og komponisten er Gud selv.

Fasiten

Den type referanser som gjøres i Det nye testamentet fremstår noen ganger som litt ute av kontekst, for en vanlig bibelleser.

– Det virker nesten som om en leser de gammeltestamentlige tekstene litt slik en vil?

– Ikke ved nøye ettersyn, for da er det veldig klare mønstre. Men det du opplever som vilkårlig betyr at de som skrev leste hvert ord som Guds ord, mens vi lett spør etter forfatter og årstall. Så lenge du er innenfor pakken av Gud sine ord så tåler ordene kombinasjoner som for oss virker overraskende. Jødene tenkte nok ikke mest på Jesaja da de leste fra boken hans. De tenkte på det som Guds åpenbaring.

– Bør vi være like fri til å gjøre slike koblinger i tekster som kan sies å snakke om vår fremtid?

– Nei, det tror jeg ikke. Gud har gitt oss en fasit i Det nye testamentet på hvordan vi skal lese Det gamle testamentet, Men vi sitter for lavt til å opptre på samme nivå, vi kan komme til å kombinere feil. Vi er faktisk ganske gode på å kombinere feil.

Trengte frelser

Hva tenker så Fjellhaug-teologen Sverre Bøe om hvordan vi skal forholde oss til Maria i dag?

– Bibelen gir henne plass og mye heder. Men Marias rolle i kirketradisjonen har vekslet mellom glemsel og forgudet. Men hun ville aldri stå i veien for Jesus. Bibelen omtaler henne, men ikke svært ofte. Og ikke alltid udelt positivt. Selv er jeg ekstra glad i uttrykket hun bruker «Min frelser». Det er ganske personlig og det samler hele Guds prosjekt i ett ord. Også Maria trengte en frelser. Og hun hadde en frelser. Det fyller henne med takk. Fokuset for Marias lovsang er Gud, ikke Maria.