Et kostbart kall
Etter 40 år i norsk misjon og bistand, blir Arne Kjell pensjonist. Han er usikker på om det var verd å følge kallet.
De er ikke prangende, kontorlokalene til Digni i Oslo. Paraplyorganisasjonene for det langsiktige utviklingsarbeidet til 19 norske misjonsorganisasjoner og kirkesamfunn ligger rett bak Utenriksdepartementet, du må bare finne den unnselige ringeklokka.
Oppe i femte etasje er kontorbåsene spredd rundt et stort lunsjbord. Her jobbes det med bistand, utvikling og misjonsspørsmål. Her har Arne Kjell Raustøl jobbet i 27 år, fra den gang Digni het Bistandsnemda for norsk misjon.
Annonse
Før det var han og familien utsendt som misjonærer til Bangladesh, for det som da het Santalmisjonen. I sin tid i Digni har han vært generalsekretær og innom de fleste oppgaver organisasjonen kan gi.
Nå er det altså slutt, etter 40 år i misjons- og bistandsbransjen. Veggene på kontoret er tomme. To store skruer er alt er igjen, de klorer seg fast i gipsplaten. Permer og arkivmapper er tømt. De gulnede lappene på ryggene deres vitner om at de har vært med lenge.
- Hvordan blir det å avslutte dette kapittelet, Raustøl?
Han sitter på kontorstolen sin og fingrer med et visittkort og en penn.
- Mitt engasjement i forhold til sør-problematikken er noe jeg tar med meg inn i pensjonisttilværelsen. Møtet med den kolossale urettferdigheten i verden har engasjert meg veldig sterkt. Det vil fortsatt engasjere meg.
- Klarer du å se noen trender innen norsk misjon og bistand, som i dag er annerledes enn da du begynte?
Det skal ikke mer til enn et spørsmål, så kommer Raustøl inn på noe av det som engasjerer ham mest. Etter 40 år i en bransje ser man annerledes på mye, man ser ting som var bra, andre ting som burde vært annerledes. Noe kostet.
- Vi vokste opp i en sammenheng der misjonskallet var veldig sterkt. Det var det som overskygget alt annet og det ble knyttet sterke følelser til dette kallet. Det var med på å forme oss.
Annonse
- Hvordan da?
- Kall er mye forskjellig. Men kallsopplevelsen kan bli så sterk at man går inn i en uheldig rolle.
Raustøl snakker om at misjonærer kommer til et annet land med et så sterkt kall, at det skaper uheldige holdninger overfor de lokale samarbeidspartnerne. Det har han selv sett.
- Du kommer med et gudegitt kall, som er knyttet opp til en organisasjon, en menighet eller et miljø du vokste opp i.
Det som kanskje ble Raustøls sterkeste oppgjør med kallet, handlet om forholdet til barna. Misjonærbarn har det vært skrevet mye om. De fleste har det bra, men mange har slitt med adskillelse og savn.
- I forholdet til barna ble kallet en veldig dominerende instans. Selv om det står i Bibelen at du skal se til din familie først og fremst, så ble kallet overstyrende for valg som ble gjort. Ikke minst i forhold til skolegang. Helt ærlig må jeg si at det fikk store konsekvenser.
- På hvilken måte?
- Barna våre har lidd av det.
Annonse
Raustøl og kona har fire barn. De har i etterkant av oppholdet vært åpne om problematikken. Selv har de fått en god dialog med barna, men det har tatt over 20 år å jobbe med erfaringene barna satt med etter misjonsoppholdet.
For deres familie handlet det om adskillelsesproblematikken. Barna måtte gå på skole i Katmandu, mer en én dags reise unna foreldrene. En reise dit måtte planlegges i god tid.
- I dag er dette mye enklere, det er mange flere løsninger. Da vi dro ut var det kun én løsning på barnas skolegang. Det var internatskolen i Katmandu.
- Kostet det for mye å følge kallet? Var det verdt det?
Raustøl tenker, men ikke lenge.
- Det spørsmålet jobber vi fortsatt med. Var det verdt det? Egentlig var det ikke det. For jeg mener det kunne vært løst på en annen måte. Erfaringen kostet for mye for oss som familie.
- Kom erkjennelsen av at det ikke var verdt det som en overraskelse?
- Ja, egentlig. Disse problemstillingene har blitt tydeligere i etterkant, særlig etter at barna våre begynte å merke at dette var vanskelig. Man må nesten leve 20-25 år i Norge før man merker hva som henger igjen av utfordringer fra den tiden man var ute.
Annonse
Veteranen vender tilbake til forståelsen av kallet. De norske misjonærene i fremmede land må forstå at de er gjester.
- Når man reiser ut møter man en nasjonal kirke. Det er ditt møte med den som er det viktigste for deg som misjonær. Hvem tar beslutningene? Hvem eier kirkene? Hvem eier prosjektene? Er det misjonærene eller de lokale? Min erfaring er at der det gir best resultat er der hvor de nasjonale partnerne eier prosjektene, ikke overstyrt av en ekstern part. Da skapes et eierforhold, da utløses kreativitet og vilje. Det er møtet med mennesker som skaper mitt engasjement, mitt kall.
- Er det ris til egen bak her, at misjonsorganisasjoner tidlig tok styringen? Dermed sliter enkelte misjonskirker med å bli selvstendige i dag?
- Ja, det tror jeg. Her har naturlig nok utviklingen gått fremover. Men det er viktig at man i dag ikke fortsetter den dominerende trenden. Jeg tror en del av våre medlemsorganisasjoner fortsatt henger fast i dette mønsteret.
Det var altså Bangladesh som ble Raustøls arbeidsplass i ti års tid. Et klassisk misjonsland innen Santalmisjonen.
- Hvordan var det å være misjonær? Ble det en liten norsk klikk?
- I ettertid tenker jeg at vi hadde stor avstand til våre nasjonale medarbeidere. Det skjedde en forandring i tiden vi var ute, men vi var kanskje for mange nordmenn ute? Vi var mye sammen, hadde vår egen kultur. Jeg tror nok vi med en litt annen holdning til de lokale kunne vi lært fortere at vi bare er gjester og støttespillere for den lokale kirken.
Den milde sørlendingen glir over i et annet tema han er meget engasjert i. Det går også opp for ham, når Dagen spør, at helt siden han som liten gutt hørte bibelhistorien om Lasarus og den rike mannen, har en sterk åre av rettferdighetssans rent gjennom ham.
Annonse
Dette har gitt seg utslag i et sterkt engasjement for urfolk. Han har selv sett hvordan urfolk i Bangladesh har gått sammen mot myndighetene og endret omtalen av dem i skoleverket og i offentlige institusjoner. Digni har vært sterkt engasjert i dette arbeidet.
- Lærebøkene i Bangladesh, før 2008, omtalte enkelte urfolk nesten som ville. Beskrivelse av deres levesett var hinsides sannheten. En gruppe av urfolk gikk sammen, de ble med i komiteen for lærerbøker og fikk endret tekstene.
Raustøl klapper i hendene. Ett klapp.
- Den urettferdigheten som skjer, når en gruppe må lide på bakgrunn av etnisitet eller funksjonshemming eller andre ting, det engasjere meg veldig.
- Mangler norsk misjon dette perspektivet i dag? Tidligere kjempet jo norske misjonærer mot slaveri i afrikanske land?
- Jeg tror faktisk det trengs en bevisstgjøring på disse menneskerettighetsperspektivene av misjon, selv om det gradvis blir bedre. Først da blir det man kaller et kall et komplett kall.
Raustøl mener misjon i fremtiden må være tydelig på de to linjene - forkynnelse og diakoni.
- Det å være diakonal er en deklarasjon av vår tro.
Annonse
Så blir han altså pensjonist, den gode Arne Kjell. Folk på Digni er meget klare på at de vil savne ham, hans engasjement, hans kunnskap.
- Hva skal du gjøre nå da?
- Jeg vil fortsatt være engasjert i misjon, på en eller annen måte. Det blir nok ikke noe totalt brudd.
- Men det blir mindre tid på tog?
Raustøl ler. Han har i alle år bodd i Askim og brukt to timer på toget hver dag. Dette har han regnet på.
- Jeg har i løpet av disse årene reist en strekning som tilsvarer til månen og tilbake. Jeg har sittet mer enn to år på tog. Det blir det mindre av, smiler han.
DAGEN
