Et levende bønneliv

Det fortelles at Gustav II Adolf alltid innledet sine oppdrag med bønn. Derfor kunne han også avslutte oppgavene og dagen med takk, ble det sagt om den gudfryktige kongen.

Det er viktig å minne hverandre ofte om betydningen av å leve i bønn. Bønnetjenesten må prioriteres høyt, og det må være plan over den.

Paulus formaner, «Vær utholdende i bønn, våk og be med takk til Gud!» Kol. 4,2.

Stanley Jones har sagt dette tankevekkende om bønn, «Bønnen er den mest omtalte og den minst benyttede kraft i verden». Har han rett i det? Det burde jo ikke være slik, når en vet hvilke løfter og muligheter som er knyttet til bønnetjenesten. Bønnelivet og bønnetjenesten må derfor være aktiv og levende.

Carl Axel Skovgaard-Petersen sier at å be er å ha fortrolig samfunn med Gud og å utøse sitt hjerte for hans åsyn, uten å skjule noe for ham.

«Stol alltid på ham, dere folk, øs ut deres hjerte for ham! Gud er vår tilflukt.» Salme 62,9.

Den verdenskjente predikanten D. L. Moody talte til en forsamling av barn, og han spør, «Hva er bønn?» Han hadde nok ikke ventet en slik respons, men han fikk se en skog av opprakte hender.

En gutt svarer klart og korrekt: «Bønn er tilkjennegivelse av våre ønsker for Gud, i det vi søker det som er i overensstemmelse med hans vilje. I Jesu navn, bekjenner våre synder og takker for hans nåde.»

Moody smilte, synlig grepet.

«Ta tid til å bede, søk stillhet og ro. I Frelserens nærhet du alltid skal bo!»