Et ønske om å forbli under sperregrensen?

I Dagen nylig gir 3. kandidat på KrFs Stortingsliste i Oslo, Emma L Akyeampong, uttrykk for at KrF ikke kan frede norsk olje- og gass produksjon.

Det gjøres til et poeng at dagens skatteregler for petroleum forsinker eller forhindrer omstilling til mer bærekraftig velferdssamfunn i fremtiden. Det håpes derfor på at landsmøtet til KrF forringer rammevilkårene til petroleumsindustrien med leterefusjon.

Synspunktet er sikkert velment klimasatsing men blir lite mer enn det. Det savnes forståelse for de globale sammenhengene på energisektoren. Så lenge fossil energi behøves, bidrar denne type initiativ til at mer CO2 forurensende produksjon vil erstatte norsk produksjon, dersom Norge reduserer sin globale markedsandel.

Med sluttdato for norsk produksjon, kan det mistes en global aktør som utrettelig arbeider for å redusere CO2 utslipp. Produsentlandene som Venezuela og Saudi-Arabia med noen av de største globale oljereserver vil bare overta Norges markedsandel - med høyere CO2 utslipp.

Uttalelsen fra artikkelforfatteren, at arbeid er den viktigste inntektskilden, ikke olje og gass – viser også grunnleggende mangel på forståelse om verdiskaping. Vi kan alle i prinsippet få lønnet arbeid med å slå gresset, klippe busker osv.

Men som nasjon kommer vi ikke særlig langt med slik verdiskapning, når vi skal kjøpe varer og tjenester inn fra utlandet til offentlige eller private behov i et velferdssamfunn. Da betyr nivået av verdiskapningen knyttet til næringen alt, og olje og gass er fremdeles enerådende som den store verdiskaper.

Det er imidlertid også en farlig naivitet bak denne type klimatenkningen som artikkelforfatteren gjør seg til talsperson for. Norge har en sårbar økonomi med begrenset storskala industri. Storskala industri vil alltid ha skyggesider, og ofte innen HMS.

Samtidig vil den industrielle kompetansen og evnen vår nettopp testes, hvordan vi kan håndtere disse særskilte utfordringene i kombinasjon med lønnsom drift. Dersom politikernes virkemiddel kun er å forringe rammebetingelsene og nedlegge virksomhet, så har man en defensiv grunnholdning.

Min påstand er også at slik grunnholdning er i strid med kristent forvalteransvar. Kristent forvalteransvar er å se problemene inn i øynene og deretter arbeide ufortrødent med problemløsning som kombinerer næring med bærekraftig miljøhensyn.

Dette er i tråd med haugianske grunntanker om flid og nøysomhet. KrF bør ikke kopiere MDG eller andre defensive politiske partier så snart det oppdages en HMS utfordring.

KrF bør ta vare på de næringsmessige mulighetene som landet gir oss. Olje og gass er en ikke fornybar ressurs i naturen med en begrenset levetid for lønnsom produksjon; i forrige århundre bergverkene en era etter å ha bidratt med store inntekter.

Men det som forundrer mest da, er at man ikke tar innover seg den nåværende arbeidsledigheten, som er den høyeste etter 2 verdenskrig. Det betyr at vi har nok ledige hender etter COVID19. Derfor blir det en underlig politisk analyse å ville legge ned noe som går bra.

Dersom KrFs tillitspersoner velger en slik linje, så har vi motorveien til å forbli under sperregrensen.

KrF kan ikke frede norsk olje- og gassproduksjon