– Et privilegium å være pastor i Syria nå

– Vi har på en måte tenkt at Gud ikke vil tillate noe angrep mot kirken, sier Edward.

Da huset ristet under et kraftig bombedrønn for noen uker siden, trodde de at det var en nabobygning som var truffet. Men så la de merke til at diesel og vann fosset ned fra taket. Det var deres eget tak som var truffet, rett over leiligheten deres.

Ekteparet forsøkte å finne et trygt sted å gjemme seg. De visste at bombene ofte kom to om gangen. Og ganske riktig. Bare et øyeblikk senere smalt en ny bombe i asfalten like foran kirken. Bomben tok to mennesker med seg i døden.

Livet gikk videre

Hendelsen var skremmende, men det oppsto ingen panikk. Pastoren som er født og oppvokst i Syria, la forbløffet merke til hvor fort livet fortsatte som før.

Den første bomben ødela en vanntank og en dieseltank, og den blåste ut vinduene på husene ved siden av, men den gikk ikke igjennom selve taket. En stund var de redd for at dieselen skulle ta fyr, men alt vannet reddet trolig situasjonen.

– Vi ryddet og tørket opp. Så gikk hverdagen videre som om ingen ting hadde skjedd, sier pastor Edward, som den siste uken har vært i Norge som gjest hos Åpne Dører.

Kontraster

Jeg møter den syriske pastoren på Hotel Klosterhagen i Bergen. Noen timer tidligere kom han med fly fra Stavanger. Nå har han forsøkt å hvile litt før han skal tale på fakkeltoget for forfulgte kristne senere på kvelden.

Pastor Edward forteller om et liv med store kontraster. Han føler en bunnløs tristhet og samtidig jublende glede.

Høsten 2007 møtte jeg ham og konen i Damaskus. Den gangen drev Alliansekirken et omfattende hjelpearbeid blant flyktninger fra Irak.

– Det Damaskus som vi en gang kjente, er borte nå, sier han og forteller om alle de blokkerte veiene, bygninger som ligger i ruiner og om lyden av bomber som flerrer luften det meste av dagen.

Det er slutt på turistene som kommer til byen der Saulus ble Paulus. De kommer ikke lenger for å se muren der apostelen ble heist ut i en kurv, eller for å vandre langs Den rette gaten, på vei til Ananias sitt hus.

Hjelp og trøst

Åtte år senere hjelper Alliansekirken fremdeles flyktninger, og arbeidet er mer omfattende enn noen gang, men nå er det sine egne landsmenn de tar seg av. Det kommer stadig bølger av internt fordrevne syrere til de regjeringskontrollerte områdene i og rundt Damaskus.

Pastor Edvards menighet forsøker å lindre nøden som best de kan. De deler ut mat, gir støtte til husleie, og tilbyr helsehjelp. De satser også massivt på husbesøk.

– Vi har ti team som besøker flyktningfamilier. De setter seg ned med flyktningene og lytter til historiene deres, gråter med dem og ber for dem. Vi har flere i menigheten som har tatt kurs i samtaleterapi, for å kunne hjelpe flyktningene til å bearbeide traumer. Det er enormt behov for slike samtaler.

Les: Erkebiskop Salibas dør er alltid åpen

Pastoren er særlig opptatt av å hjelpe de mange barna som har måttet flykte.

– Det er ikke godt å være barn i Syria nå. De vokser opp i frykt og usikkerhet, sier han.

Menigheten hans prøver å hjelpe barna til å glemme krigen en liten stund ved å invitere dem til å se film, synge i barnekor, delta i tegnekonkurranser og en mengde andre aktiviteter.

– Mange av barna blir fryktelig redde hver gang de hører et smell. Hele livet handler om krig. De fleste som flykter gjør det for å skåne barna sine, sier han.

Privilegium

Edward Awabdeh legger ikke skjul på at det er hardt å være pastor under slike forhold.

– Men det er også et privilegium. Gud gir kraft og nåde ettersom vi trenger det fra dag til dag. Min kone og jeg tenker ofte på at den freden vi opplever ikke er normal. Den er gitt oss av Gud. Selv da bomben traff huset vårt, følte jeg ingen frykt. Det var som om det skjedde med noen andre.

– Vi opplever at vi er i Damaskus nå for en hensikt. Vi får lov til å være til velsignelse for mange lidende og desperate mennesker. Vi får se at Herren forandrer liv.

Les: Her lager de skolefjernsyn for flyktningbarn

Ekstra kraft

For Edward Awabdeh er det ikke minst spesielt å forkynne Guds ord midt i krigen. Han opplever at han får ekstra kraft hver gang han står på podiet i kirken.

– Jeg føler at jeg har det disse mennesker trenger, og at de ikke kan få det noen andre steder i Syria.

– Som kristne har vi jo Guds ord, Den hellige ånd og kraften til å helbrede, og vi har et budskap om kjærlighet og tilgivelse, sier han.

Men det er ikke alltid pastoren kan forkynne ut fra det manuset han hadde forberedt på forhånd. Når katastrofer inntreffer, hender det at planer må legges vekk for å ta vare på menneskene som er rammet. Slik var det nylig da en mor kom til gudstjenesten, helt desperat av sorg og fortvilelse, fordi hun nettopp hadde vært vitne til at sønnen var drept.

– Det ble umulig å si det jeg hadde tenkt. Vi bad for henne og jeg brukte gudstjenesten til å tale om håp.

Mange drar, flere kommer

– September måned var spesielt ille. Da mistet vi mange, sier pastoren stille. Elleve unge menn ble drept da granater slo ned i et kristent nabolag.

– De holdt på å forberede et bryllup. Det var hjerteskjærende. Etter denne hendelsen dro flere busslaster med flyktninger til Beirut.

– Mange drar når slike ting skjer i nabolagene deres. Hver uke tar vi farvel til mennesker som reiser. Mer enn 70 prosent av medlemmene i kirkene våre har reist, sier Edward som driver en av 17 Allianse-kirker i landet.

For Edward og Rana er det følelsesmessig svært tungt å si adjø til så mange gode venner. Dessuten har de behov for alle sine frivillige medarbeidere i Damaskus.

Men samtidig som mange drar, er det enda flere som kommer.

– Folk søker tilflukt og fred i kirken. Mennesker blir frelst. Folk som har kommet på avstand, finner tilbake til troen og gir seg over til Herren på nytt. Det er fantastisk å være vitne til.

Les: – Armenerne er et gjenoppstått folk

Lys i mørke

Edward forteller at han ofte opp i Jesaja 60, og siterer fra vers 2 og 3:

Se, mørke dekker jorden, skodde dekker folkene. Men over deg går Herren opp, hans herlighet viser seg over deg. Folkeslag skal gå mot ditt lys, konger mot din soloppgang.

– Det er fantastiske ord. Slik er det i Syria. Det er virkelig et dypt mørke som dekker jorden. Mer enn halve befolkningen er fordrevet, 80 prosent av syrerne trenger hjelp for å overleve. Et stort antall barn har ikke fått gå på skole på tre år. Unge mennesker blir drept, fordi de ikke vil slutte seg til islamistene.

– Men midt i dette mørket finnes en kirke som lever.

Under rundreisen i Norge møtte han flere ganger mennesker som tok for gitt at han var flyktning, siden han var fra Syria. «Skal du virkelig reise tilbake?» spurte de.

– Jeg kan dra der jeg vil. Alle veier er åpne for meg. Jeg kan for eksempel når som helst reise til USA. Men det er ikke noe annet sted enn Damaskus jeg vil være akkurat nå. Herren har et guddommelig prosjekt på gang, og vi får være en del av det. Det er dypt meningsfylt.

Tre år på flukt fra krigens mareritt i Aleppo

Gravlunden på Lesvos er full

Når politiske vedtak innhentes av realitetene