Ett år har gått siden Hermund Haaland møtte veggen

Smellet kom i fjor sommer, på en lys sommerdag blant lekende barn og dyr i Kristiansand dyrepark. Hermund Haaland skulle bare trykke på knappen for å få seg en kaffe.

– Jeg fikk to sekunders forvarsel og forsøkte å ta meg i kanten av kaffemaskinen. Men jeg rakk ikke bort.

Konen Linn Tjernsbekk Haaland kunne høre smellet av mannen som gikk i bakken. Og smell nummer to da kroppen i refleks gav ham enda et ublidt møte med det harde gulvet i dyrepark-restauranten Noahs ark.

Hektisk liv

– Jeg heiet på at Hermund skulle begynne å se på fotball. Jeg ville gjerne se ham gjøre noe som han bare slappet av med. Noe som bare var kos.

De har hatt et hektisk liv, både fordi de selv elsket det og fordi situasjonen har krevd det. Å starte en tankesmie som skal ta rom norsk offentlighet er krevende. Enda mer krevende blir det når man ikke representerer en pengesterk fraksjon i samfunnet.

Det er rolig i stuen. På bordet står ferskbrygget kaffe og nysmurte vestlandslefser. Et minne om Vestlandet for bergenseren Hermund som etter en tid i Oslo-eksil nå har slått seg til i Tønsberg sammen med Linn og deres to barn. Det er der vi sitter nå, for å snakke om smellet. Både det i Kristiansand og det de to har opplevd i eget liv.

Pusteproblemer

Folk besvimer. Det kan være lavt blodtrykk eller andre ting. Men etter hendelsen i Dyreparken begynte Hermund å få andre symptomer. Den sosiale og utadvendte mannen kunne plutselig oppleve å få pusteproblem i sosiale settinger.

Han husker særlig en samtale. Han kom i prat med en barsk kar, som var litt brå. Plutselig kunne Linn se at Hermund hadde store problemer.

– Jeg så at han ble blek og måtte ut av situasjonen. Jeg visste at han kunne ha det litt vanskelig i den perioden, men jeg har aldri sett ham sånn. Da skjønte jeg at det var noe vi måtte ta på alvor.

Det var flere hendelser. Som hytteturen like etterpå der en litt intens Amerika-gjest gjorde at Hermund igjen holdt på å besvime. Redningen ble en venn som stakk innom hytta, etter en innskytelse.

– Han tok med seg gjesten vår. Det opplevdes som en direkte ledelse, husker Hermund med et smil.

Sykemeldt

Eller da han hadde et seminar under fjorårets Oase. Vanligvis ville et besøk på en av Norges største kristenfestivaler være en glede for ham. Denne gangen merket han at ikke alt var som det skulle.

– En kompis av meg kom bort og pratet med meg. Det satte meg til slutt helt ut.

– Hva kjente du?

– Jeg bare kjente at jeg ikke fikk «puste», jeg fikk ikke rom rundt meg, forteller han.

Men egentlig forsto han det ikke helt før han satt på legekontoret uken etter og hørte vikarlegen si at hun ville gi ham 100 prosent sykmelding. Symptomene talte sitt tydelige språk: Hermund Haaland hadde møtt veggen.

Mørk høst

– Utbrenthet tar gjerne én av to former. Man kan bli deprimert eller få sosial angst. Jeg fikk problemer med å gå utenfor huset i det hele tatt. Jeg orket ikke å møte folk.

Et lite forsøk på å komme tilbake i jobb motbeviste ethvert håp om en kjapp vei tilbake. Hurtiglading var ikke et alternativ, og høsten ble en mørk og uoversiktlig vandring for de to.

Krevde tålmodighet

– Hva har du måttet tåle i denne perioden, Linn?

– At jeg måtte ta alle sosiale settinger på egen hånd. Bursdager, kirke, jeg var alene fra før sommeren i fjor, og hele høsten.

Det var ikke før i mai i år at Hermund maktet å følge barna i søndagskolen i Frikirken, der de går.

– Har du klart å opptre empatisk hele tiden?

– Kanskje ikke hele tiden, det må jeg innrømme, sier Linn og ser på sin mann. – Det har krevd tålmodighet.

– Hva trengte du at Hermund gjorde?

– Jeg trengte å se at han tok det på alvor. At han brukte tiden sin godt, at han koblet av og jobbet med problemet.

Det var ikke da Hermund gikk i gulvet at frykten var størst hos Linn. Den kjente hun aller sterkest da høsten gikk og bedringen ikke så ut til å komme.

– Det skumleste var å tenke på at det kanskje alltid skulle være slik.

For Hermund var forståelse og praktisk hjelp det aller viktigste å få fra ektefellen. Det innebar for eksempel at han måtte kunne gå på et annet rom på netter med nattevåk med de to små barna. Han måtte sove.

Presset

Sittende i stolen sin har Hermund mange ganger reflektert over hva det er som har holdt ham i kjøret. Han tror oppveksten med påvirkning fra karismatisk menighetsliv og misjonsorganisasjonen Ungdom i Oppdrag har hatt sitt å si. Forståelsen av at det haster, at oppdraget må gjennomføres og at rammebetingelsene heller får komme.

For en perfeksjonist har det ikke noe å si at rammene er trange, resultatet skal være 120 prosent perfekt. Hver gang.

– Jeg er ikke bitter, men jeg ser at jeg burde nektet å gjøre det. Da ville styret måtte gjøre grep. Nå måtte de ikke det. Det har vært en lærdom.

«Stay cool, Linn»

Ved inngangen til 2018 kom bedringen endelig. Siden den gang noterer Hermund seg for månedlige formstigninger. Men i februar sa det stopp for Linn. En spontanabort, usikkerhet rundt livsvalg og den totale belastningen av å være gift med en mann som ikke maktet å bidra slik han ville, ble for stor.

På en svart dag delte Hermund Linns situasjon med en god venn av dem begge. Dagen etterpå banket mannen hennes, som er kunstner, på døra. Han leverte en pakke der det sto: «Stay cool, Linn».

Bildet var en enkel blyanttegning av et stort monster foran en liten kriger. Bakpå stod «Ef. 6», der Paulus snakker om å ikle seg Guds fulle rustning, og om å bli sterke i Herren, «i hans veldige kraft».

– Det var så utrolig fint, sier Linn.

På veggen foran oss henger et annet kunstverk, signert samme venn. Også det kom i en vanskelig periode. Det abstrakte bildet viser en mannssilhuett som begge forstår som Kristus. Bildet har talt ulikt til de to, men begge har funnet en dyp trøst i det.

– Det har vært en påminner for oss om at Kristus er med. Uansett hva som kommer.

Ett tilbake

Hermund er fast i stemmen og stødig i blikket når han snakker om den vanskelige perioden. Men det betyr ikke at de er ferdige med den. Hermund er 100 prosent i jobb, men kjenner seg 70-80 prosent frisk.

– Siden jeg skriver bok kan jeg være i 100 prosent jobb. Men de siste 10 dagene gjorde jeg min første flyreise siden smellen og hadde i tillegg litt for mye på programmet, og det tok på. Det blir litt sånn. To skritt frem, og ett tilbake, sier han.

Til stede

Leger han har snakket med sier at han må regne med å bruke to-tre år på å komme helt tilbake til seg selv. Det tar lenger tid når en er 40 enn når en er i 20-årene.

– Hva gjør dere annerledes nå?

De to ser på hverandre.

– Vi ser film, sier Linn og ler.

– Det handler litt om det samme som med fotballen. Å gjøre noe som en bare slapper av med. Du har jo ikke hatt den evnen, sier hun og ser på mannen. Han sier seg enig.

– Jeg har blitt flinkere til ikke å plukke opp mobilen hele tiden, tror jeg. Men her må du korrigere meg hvis jeg tar feil, Linn.

Han tror mer på å jobbe med den indre styringen enn ytre regler om når det er lov å plukke opp mobilen og ikke. Det blir mer riktig om det er fornuften som får ham til å ikke sjekke nyhetene enn om det er klokka.

– Før arbeidet du helt til du kom inn døra. Det har blitt bedre nå, sier Linn og får støtte fra Hermund. Når mobilen var varm hele veien hjem, var ikke hodet alltid til stede i det lille tidsrommet han hadde med barna før leggetid.

Heldig

Selv mener Hermund at han egentlig har vært heldig, noe legene har understreket. Det stressende livet, den store ansvarsfølelsen og de store drømmene. Sammenlagt kunne det hele fått andre utslag, mer ødeleggende og potensielt livstruende.

– Men, sier Linn og ser litt på Hermund.

– Vi har jo snakket om at det egentlig har vært noe veldig bra også. Det har tvunget oss til å se på livet sammen.

– Jeg føler at jeg har en bedre Hermund nå, sier hun.

Pastorens lange vei tilbake

Veien til friheten

Psykolog Unndis Bergås spør alltid etter folks livssyn Unndis Bergås

«Tåler du at eg er ekte?»

Må huske å skrive huskeliste