Etter fem års ekteskap valgte de å starte på nytt
Hver gang Petter foreslo parterapi, ble han kontant avvist. Men så tok Kristina et valg om å bli parterapeut.
Bildet av Kristina Ekerhovd-Ottersen og Petter Ottersen i en grå sofa kan til forveksling ligne en scene i NRK-serien «Parterapi». Men der stopper også likheten. For ekteparet Ottersen har lært seg kunsten å kommunisere og snakker på innpust og utpust om noe av det som har vært mest utfordrende for dem: evnen til å krangle på en konstruktiv måte.
11 år er gått siden de giftet seg i Høvåg kirke i Kristiansand. Paret har tre gutter og venter sitt fjerde barn, en jente.
Han er studentprest ved NLA Høgskolen i Bergen. Hun er selvstendig næringsdrivende, holder foreldrekurs og jobber som parterapeut.
Løsningsorienterte Petter
Forslaget om å gå i parterapi kom ofte opp i forbindelse med en krangel om et tilbakevendende tema.
– Det var løsningsorienterte Petter. Så fort det dukker opp noe, skal jeg komme med en løsning. Men ofte fungerer ikke det, for det Kristina hadde behov for var at jeg stoppet opp og lyttet.
– Så det var tidspunktet som var feil?
– Å gå i parterapi ville vært en god løsning, men innsalget mitt var totalt feil, konstaterer Petter.
– Hvis du hadde foreslått det over en middag med god stemning, så kanskje, skyter Kristina inn.
Hun forsto seg ikke på ektemannen når hun fyrte løs i en krangel og han reagerte med å bli stille og noen ganger rømme vekk fra hele situasjonen.
Han beskriver det som at «teppet gikk ned» Han hadde ikke noe å komme med når Kristina prøvde å provosere fram en reaksjon.
– Det var som all fornuft hadde forsvunnet. Alt jeg så var Kristina som satt der og var irritert, mens jeg ikke hadde helt kontakt med meg selv. Da ble forslaget om parterapi en kjapp løsning.
Noen ganger stakk han bare av, fordi han tenkte at Kristina sikkert ville være i fred.
– Det var jo deilig når du gikk, men resultatet ble at jeg satt fast og ikke kom videre, sier hun.
I dag forstår hun hvorfor hun ikke ble møtt med den forståelsen hun innerst inne håpet på.
– Mitt språk var angrep og kritikk. Bak lå det en frykt for at vi ikke skulle få forholdet til å fungere og et ønske om å bli sett.
Kristina strevde med å forstå Petter, som til vanlig var en verbal, varm og sosial fyr. Hennes opplevelse var at konfliktene fikk fram for mange ulikheter mellom dem.
– Mye er forskjellig mellom oss, men mye er også likt, mener han.
Et dypt vennskap var basisen i relasjonen før de ble kjærester og etter hvert giftet seg. I tillegg var de kristne. Kristina berømmer Petter for at han i alle disse årene har bevart en hengivenhet i sin relasjon til Gud og til henne.
– Jeg har aldri lurt på om han ville være med meg. Kanskje var det grunnen til at jeg våget å fremprovosere reaksjoner som jeg trodde at jeg trengte. Jeg er tilhenger av å «smelle fra meg» og «lufte ut», og min forventning til Petter var at han skulle gjøre det samme. Men så reagerte han med å bli helt apatisk. Hvordan kunne det ha seg at han som var så utadvendt og trygg nærmest ble redd meg?
«Menn er vise»
Med årene utviklet det seg en kritikk mot Petter fordi han fremsto som svak når de kranglet.
– Jeg tenkte at jeg var den sterke og at det var det jeg måtte være om vi skulle få orden på problemene våre. I sosiale sammenhenger kunne jeg bruke galgenhumor på Petters bekostning. For meg handlet det om en måte å håndtere den frustrasjonen jeg kjente på. Han lo med, men etter hvert forsto jeg at de spøkene ikke var så kjekke. Personlig hadde jeg ikke tålt det om vi hadde snudd på det.
På en kvinnegruppe sa hun på spøk at menn er konfliktsky og ikke våger å si fra. Da kom det en motreaksjon fra en god venninne som forsvarte mannens evne til å ta de gode avgjørelsene. «Menn er vise,» argumenterte hun.
– Der og da fikk jeg noen nye perspektiv på Petter. Jeg innså at jeg måtte begynne å respektere ham. Han jobbet jo i motvind.
Kristina endret mening om det hun hadde sett som svakheter ved ektemannen. Hun oppdaget at det å være god og snill var en styrke Petter hadde. Det var egenskaper hun verdsatte.
De tilbakevendende konfliktene gjorde at Kristina gikk og kjente på en skamfølelse for å ikke få det til.
Samtidig var det mange ting som var bra. Hverdagslivet fungerte, de brukte mye tid sammen og oppdaterte seg på hverandres liv.
– Snakket dere med andre om hvordan dere hadde det?
– Jeg snakket med mine foreldre. Jeg har alltid delt alt med dem. De har alltid likt Petter. Tilbakemeldingene de ga meg var at «han er bra for deg».
– Og jeg delte mye med en god kompis. Han hadde mye gjenkjennelse på det jeg sa. Da forstår man at man ikke er alene. Men i kampens hete er det lett å tenke at det som skjer er unikt for oss, sier han.
To milepæler
I løpet av årene som gift har Kristina og Petter hatt to viktige milepæler i relasjonen som ektepar. Den første kom etter fem års samliv. På en restaurant i Drammen tok de en bestemmelse om å starte på nytt.
– Vi satte en strek over det som hadde vært. Det var veldig befriende og et bra trekk for oss, sier han.
Fem år senere valgte de å anerkjenne det de hadde fått til og sa til seg selv at «nå har vi det bra. Vi er et godt team.»
Da Kristina ble gravid med tredjemann, tok hun en beslutning om å utdanne seg til parterapeut. Som en del av studiet tilbrakte hun åtte kvelder på et loftskontor i Bergen sammen med seks medstudenter og en veileder. Der fikk studentene øve seg på å være terapeuter og klienter.
På bloggen sin 22. januar i år skriver Kristina at disse timene forandret henne, og innlegget munner ut i en oppfordring: «Ikke være som meg; gi partneren din en sjanse om han eller hun foreslår en parsamtale. Vi er ikke skapt til å klare alt alene.»
Mer enn gode følelser
– Hva lå bak valget om å bli parterapeut?
– Relasjoner er veldig viktige for meg, og det er spennende å se sammenhenger. Jeg brenner for at familier skal holde sammen og at ektepar skal finne ut av det som er vanskelig. Petter og jeg er et bilde på at en god relasjon bygger på så mye mer enn på de gode følelsene. Nå er vi der jeg ikke så for meg at vi kunne være, sier hun, og ser varmt på ektemannen.
Studiene til Kristina ble den «tredje personen i rommet» som Petter hadde drømt om i årevis.
– De ga oss perspektiv og redskap til å få det bedre sammen. Vi kunne ha gode dialoger om ting som hadde vært vanskelige å snakke om tidligere, forteller han.
Se ting utenfra
– Hva tenker dere at folk har igjen for å gå i parterapi?
– Mye. Man ser seg selv i et annet lys når man må legge fram utfordringene man strever med til en tredje person. Man ser ting utenfra og får et annet lys på utfordringen i seg selv, sier Petter.
Kristina forteller at hun har stor respekt for dem som oppsøker terapi.
– Det er en styrke å få satt ord på det som er vanskelig. Det skjer noe når man setter ord på ting og det får komme fram i lyset. Hvordan vi tolker hverandre, preger oss mer enn vi er klar over. For meg var det viktig å begynne å respektere Petter, konstaterer hun.
De peker på små ting som har gjort at de har fått det bedre sammen: økt bevissthet på hvordan de snakker med og om hverandre, takknemlighet og valget om å sette ord på hva de verdsetter hos den andre. De krangler heller ikke så ofte lenger.
– Vi har også tatt et valg om å gå til Jesus med alt. Det er utrolig hvordan han møter opp, sier Petter.