Fire dager som preget hundre år

I dag er det nøyaktig 100 år siden 950 utsendinger fra hele landet samlet seg i Oslo. De representerte en lang rekke lutherske organisasjoner og skulle være sammen fra 15. til 18. januar 1920. Målet var å utforme en felles strategi i sin tids intense kirkekamp.

Tungt alvor

Stedet var det som den gang var Skandinavias største forsamlingslokale, Calmeyergatens misjonshus i Oslo. Det kunne romme 5.000 mennesker. Under store vekkelser på starten av 1900-tallet var dette kommet til nytte. Nå skulle det huse et nasjonalt forsøk på å stagge den liberale teologi.

Innbydelsen hadde lagt alvoret tungt inn over dem som skulle komme:

«Forholdsvis faa er vel de som har tænkt sig at den liberale teologi førte saa langt bort fra de kristelige grundsandheter, som det nå viser sig at den gjør, og endnu færre hadde forståelsen av i hvor stor utstrækning denne gift hadde trængt igjennem og hvormegen falsk toleranse den hadde avfødt».

1.700 hadde kjøpt billett for å følge begivenheten fra galleriet.

Optimisme i grus

Historieprofessor Lars Gaute Jøssang ved NLA Høgskolen påpeker at møtet fant sted i en situasjon som ikke bare var preget av brytninger i kirken, men også stor uro for samfunnssituasjonen.

– Første verdenskrig hadde lagt optimismen og framtidstroen i Europa i grus, sier Jøssang.

Selv om Norge ikke var med i denne krigen, mener han det er vanskelig å overvurdere hvor sterkt inntrykk det hadde gjort med millioner av drepte og bruk av gass og langt kraftigere bomber, samt at fly og ubåter var blitt en del av krigsmaskineriet.

Revolusjonen i Russland i 1917 ga den ateistiske kommunismen en mektig plattform. Arbeiderpartiet i Norge hadde i 1918 sluttet seg til den radikale utviklingen ved å melde seg inn i Komintern og dermed underlagt seg Lenins kommando. Hele samfunnsordenen virket å være truet.

– For noen kristne framsto det nok som man var midt i endetiden. Det gjaldt å ikke være lunken, sier Jøssang, som også har vært hovedstyreleder i Norsk Luthersk Misjonssamband (NLM).

Liberal innflytelse

Den klassisk liberale teologi hadde vokst fram i Tyskland på slutten av 1800-tallet. Ledende teologer problematiserte sentrale kristne dogmer som Jesu guddom, jomfrufødselen, hans legemlige oppstandelse og læren om at Jesu død på korset hadde vært nødvendig for å sone menneskenes synder.

Disse strømningene nådde Norge og preget Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo. Det førte til at Menighetsfakultetet ble opprettet i 1908 som en alternativ presteutdannelse.

Vidar L. Haanes, som er rektor ved det som nå heter MF - vitenskapelig høyskole, påpeker at første verdenskrig også hadde skapt et teologisk stemningsskifte.

– 1919 var det flere på begge sider av den norske kirkestriden som ønsket en tilnærming mot sentrum, sier han.

Angrep biskop

Fyrstikken som fikk kirkestriden til å blusse opp igjen, ble et stort kirkestevne i Drammen i 1919. Der innledet både den liberale professor Lyder Brun ved TF og Oslo-biskopen Jens Frølich Tandberg.

Tandberg hadde bidratt til å heve det nye Menighetsfakultetets status ved å gå inn som ordfører i forstanderskapet. På møtet i Drammen uttalte biskop Tandberg seg positivt om samarbeid med de liberale. Det fikk MF-professor Ole Hallesby til å reagere.

– Han gikk kraftig ut mot Tandberg i en rekke avisartikler, og mante til kamp mot den læremessige forvirring han mente ville bli resultatet av det nye kirkelige samlingsforsøk, sier Haanes.

Han påpeker at Hallesby fram til dette hadde vært nokså anonym i offentligheten. De kommende tiårene skulle han bli den ubestridt fremste lederen for det kristne lekfolket.

Forventet seier

Selv om Tandberg trakk seg fra forstanderskapet på MF, så Hallesby og hans allierte behov for et grundig oppgjør. De ville stake ut en vei videre for å forhindre at liberalteologien skulle påvirke kristenfolket. Det skulle skje i Calmeyers gate.

Stemningen var opprømt da møtet begynte.

– Jeg vil gjerne at et ord om seier skal lyde for oss ved åpningen av dette møtet: For enhver som er født av Gud, seirer over verden. Og seieren, det er vår tro, sa generalsekretær Johan Martin Wisløff i Indremisjonsselskapet.

Så stor risiko

På flere områder var man bekymret for hva som sto på spill.

– Det handlet om kristendomsundervisningen i skolen, der man tok til orde for alternativ kristendomsundervisning, eller om nødvendig å starte flere kristne friskoler. Man var også bekymret for situasjonen i menighetene, og ønsket å kunne tilsette konservative hjelpeprester der prestene var liberale. Man la press på biskopene, at de ikke måtte ordinere liberale kandidater, sier Haanes.

Dessuten var hele kirkeordningsspørsmålet fremme til debatt, men der var delegatene delt i tre fløyer og ble ikke enige.

Ambivalent Dagen-redaktør

Avisen Dagen var bare et knapt halvår gammel da møtet gikk av stabelen. Redaktør Johannes Lavik hadde støttet Hallesbys oppgjør med Tandbergs preken, men han var ikke bare begeistret for det han ble vitne til som tilhører i Calmeyers gate. Han mente at flere av uttalelsene på møtet - også fra ledende hold - fikk en så uteskende og sterkt ensidig form at Dagen ikke kunne gå god for dem. Redaktøren hadde ventet seg en mer verdig tone, påpeker Dag Kullerud i boken «Dagen 1919-2019. Kulturell motstemme i hundre år».

«Vi kan forstaa at folk som staar fjernt fra kirke og kristendom føler sig forarget i sin innerste sjel over det skuespil som opføres for deres øine, og hvis nødvendighet og mening de ikke kan begripe. Vi er ogsaa opmerksomme på at et møte som dette maa virke frastøtende paa religiøst søkende mennesker (...)».

På den annen side reagerte Lavik på hvordan pressen hadde dekket møtet uten synlig interesse for å forstå spørsmålene og behandle dem på en saklig måte. «De 1000 rettferdiges landsmøte», skrev Dagbladet. «Hallesby krever systematisk forfølgelse av liberale prester», skrev Tidens Tegn, og hevdet at «denne klikken» ville legge «det norske folk i den religiøse fanatismens lenker - den verste av alle».

Lavik sluttet seg til vedtaket om «intet samarbeid med dem som har brutt med Bibelens autoritet og innsatt menneskemeninger i Guds ords sted». Samtidig advarte han mot kjetterjakt og personforfølgelse. Han fryktet at vedtaket kunne lede til en kald, hard, dømmesyk og ukjærlig ånd. Det mente han ville skade kristendommens sak. «Det må ikke ske!» formante han.

Satset på skoler

Calmeyergatemøtet og «calmeyergatelinjen» kom til å prege hele 1900-tallets kirkehistorie.

Flere av de kristne organisasjonene økte innsatsen for å starte kristelige ungdomsskoler, som senere ble folkehøgskoler, og blant annet flere lærerskoler. Menighetsfakultetet skulle sikre trygg utdanning av lærere, prester, misjonærer og kristenledere. En ny gruppe prestestudenter ble rekruttert fra vekkelsesmiljøene på bygdene. Tidligere hadde byborgerskapet og embetsslekter dominert.

Lars Gaute Jøssang påpeker at calmeyergatemøtet fant sted i en tid der misjonsorganisasjonene ekspanderte.

– På 1930-tallet hadde man 1.100 emissærer og 3.000 bedehus. Til sammenlikning var det 700 prester, sier han.

Også Jøssang mener møtet fikk stor betydning for å demme opp mot den liberale teologien.

– De maktet å mobilisere og samle svært mange representanter og markere at det var noe de ville stå for og ta konsekvenser av, sier han.

– Mistet tillit

Vidar L. Haanes mener at calmeyergatelinjen fra 1960-tallet og framover skapte nye utfordringer: Nye skillelinjer førte til at boikott kunne oppfattes som urimelig. Uenigheten dreide seg ikke på samme måte om grunnleggende dogmatiske spørsmål.

– Dette gjaldt ikke minst kvinneprestspørsmålet, som for eksempel Laget strevde med til langt ut på 1990-tallet. Skulle man boikotte kvinneprester eller også tilhengere av kvinnelige prester? Hva med de som ble mer radikale i sosialetikken, eller de som likte rytmer og moderne musikk? Kunne man være medlem av et politisk parti som gikk inn for fri abort, spør han.

– Man kan få inntrykk av at enkelte av de frivillige organisasjonene tapte mer enn de vant på å følge calmeyergatelinjen. De mistet i alle fall mange menneskers tillit, og bidro til en sterk polarisering i norsk kristenliv, sier han.

– Vellykket handlingsregel

Jøssang mener på sin side at calmeyergatelinjen viste seg som en handlingsregel som det var mulig å konkretisere og anvende i aktuelle situasjoner.

– De liberale ble nok litt overrumplet over at de konservative greide å mobilisere så bredt, sier han.

– Hva mener du om Vidar L. Haanes´ påstand om at linjen har fungert polariserende i norsk kristenliv?

– Jeg synes det ubeskyttet formulert. Hvis man tenker det motsatte, at de hadde jenket seg, kunne de tapt enda mer. Det var noe med å markere en posisjon og vise hva de hadde å gå på, sier Jøssang.

Behov for avklaring

I møte med spenninger i kristenlivet i etterkrigstiden mener Jøssang at calmeyergatelinjen ble mer utfordrende å anvende.

– Uenighet om karismatikk, sosialetikk og virkemiddelbruk slo ganske kraftig inn. Det skapte spenninger, splittelse og avskalling, men da er vi i et landskap der det ikke dreier seg så mye om teologiske læresetninger som gjør at man kan anvende skriftprinsippet, men mer personlige og subjektive meninger, sier han.

Skriftprinsippet innebærer at klare bibelord skal avgjøre hva som er rett og forpliktende kristen lære.

– I møte med noen av de teologiske utfordringene i vår tid burde vi egentlig hatt et nytt calmeyergatemøte for å slå fast viktige prinsipper, sier Jøssang.

– Ser du muligheter for dette?

– Nei, det er ingen skikkelser som rager over organisasjonene og Frikirke-Norge slik Ole Hallesby gjorde. Et større mangfold av synspunkt og impulser, samt innflytelsen fra media, gjør at kulturen er blitt mye mer sammensatt og uoversiktlig. Å få til et tilsvarende møte tror jeg er lite realistisk.

– Angikk i liten grad frikirkene

Calmeyergatemøtet i perspektiv