FN-avtale med uklare konsekvenser
Migrasjon endrer våre nasjoner både politisk, sosialt og religiøst. Vi er skeptiske til å signere en så omfattende FN-pakt uten en grundig offentlig debatt.
I dag samles representanter for de fleste av FNs medlemsland i Marrakesh i Marroko for å vedta en felles erklæring om migrasjon. Her hos oss er dokumentet best kjent som FNs migrasjonspakt.
Avtalen har de siste ukene og månedene skapt politisk brudulje i en rekke nasjoner. Og land som Israel, USA, Sveits, Australia, Østerrike, Latvia, Bulgaria, Kroatia, Tsjekkia, Estland, Polen og Ungarn er blant de som ikke kommer til å signere.
Annonse
Den kjølige holdningen skyldes frykt for å miste nasjonal kontroll over innvandringspolitikken. Tsjekkias statsminister Andrej Babis har for eksempel sagt at han ser på avtalen som en trussel mot landets sikkerhet og suverenitet, fordi den «definerer migrasjon som en grunnleggende menneskerettighet».
Det er viktig å være klar over at migrasjonspakten omhandler migranter, altså folk som frivillig forlater landet sitt med ønske om å bosette seg et annet sted. Den dreier seg i utgangspunktet ikke om flyktninger og asylsøkere. Deres internasjonale status og rettigheter er regulert gjennom andre FN-avtaler.
I motsetning til flere av våre europeiske naboer og allierte er Norge er imidlertid et av de landene som kommer til å undertegne pakten. Signaturen blir gitt til tross for at regjeringen er delt i spørsmålet (Frp sier nei, mens Venstre og Høyre sier ja) og selv om saken ikke har vært behandlet i Stortinget.
Det er konstitusjonell praksis for at regjeringen kan signere slike avtaler uten en forutgående behandling i nasjonalforsamlingen, så lenge de ikke innebærer suverenitetsavståelse. FNs migrasjonspakt gjør formelt ikke det. Og statsminister Erna Solberg har de siste dagene gjort et stort poeng av at avtalen ikke er juridisk bindende for Norge selv om vi signerer.
Men Solbergs egen partifelle, professor i statsvitenskap Janne Haaland Matlary, er mer i tvil om dette. I intervju med Nettavisen påpeker hun at makten i en FN-avtale av denne typen uansett er ganske stor. Hun mener at en ikke-juridisk avtale kan være like mektig og ha like stor effekt som en juridisk bindende avtale. Matlary viser til at innvandringsliberale organisasjoner og partier kan benytte FN-avtalen som pressmiddel i den offentlige debatten ved å vise til at dette er punkter Norge har signert på i en internasjonal avtale.
Vi, for vår del, ser også en rekke grunner til å være skeptisk. Det mest iøynefallende – om ikke det aller viktigste – er avtaletekstens nærmest latterlig naive omtale av hvordan myndighetene skal oppdra mediene til å skrive positivt om migrasjon. Dette er en type innblanding i pressefrihet og meningsmangfold som det er grunn til å protestere mot. Det har da også Norsk Redaktørforening gjort.
Innvandringspolitikk er et av de mest omstridte feltene i politikken. Migrasjon endrer våre nasjoner både politisk, sosialt og religiøst. Vi er derfor skeptiske til å signere en så omfattende FN-pakt uten en grundig offentlig debatt. Den har vi på ingen måte hatt. Det er for eksempel under to uker siden avtaleteksten ble gjort tilgjengelig i norsk versjon på regjeringens hjemmesider.
En stortingsbehandling av dette spørsmålet forut for signeringen, slik Senterpartiets Sigbjørn Gjelsvik har tatt til orde for, burde vært et minimum i en så viktig sak. Det kommer nå ikke til å skje. En slik lemfeldig behandling er i hvert fall ikke egnet til å skape ro på et politikkområde som allerede i utgangspunktet er svært betent.
