FNs urimelige resolusjoner mot Israel
Det er umulig å presentere et fornuftig politisk resonnement som kan rettferdiggjøre at Israel i fjor ble kritisert 17 ganger, mens alle andre land i verden til sammen ble fordømt seks ganger.
Publisert
Sist oppdatert
Fredag kunne vi lese her i avisen at Norge ønsker færre FN-resolusjoner mot Israel. Statssekretær Audun Halvorsen (H) viser til at Sikkerhetsrådet ikke har vedtatt noen resolusjon om den israelsk-palestinske konflikten siden 2016. Han erkjenner samtidig det faktum at antall resolusjoner mot Israel i generalforsamlingen er høyt – for høyt.
Ved årsskiftet trådte Norge inn i FNs sikkerhetsråd. Vi skal ikke overvurdere mulighetene det gir, men på den annen side påhviler det Norge et naturlig ansvar for å bidra til at også FN-organer opptrer slik at det gagner freden.
Annonse
Tirsdag var Midtøsten tema i Sikkerhetsrådet. Utenriksminister Ine Eriksen Søreide (H) understreket behovet for en tostatsløsning med sikre og anerkjente grenser. Gitt at man både på israelsk og palestinsk side mener å besitte historisk rett til de samme områdene, ligger det i sakens natur at en varig fredsløsning må innebære at ikke alle ønsker kan innfris.
Mens virkeligheten både her i landet og i mange andre land jevnlig blir fremstilt som at Israel er det største hinderet for fred, finnes det også gode grunner for å se motsatt på det. Israel har gjentatte ganger vist vilje til forhandling, og vilje til å betale en høy pris for å oppnå fred. Det er hos motparten det har strandet.
Forholdet mellom FN og Israel har vært blandet gjennom hele det moderne Israels historie. FN var viktige i forbindelse med at staten ble opprettet. I senere år har imidlertid forholdet også blitt preget av sterke anklager fra FNs side. Mens vi i Norge har høy grad av tillit til FN-systemet er situasjonen en annen i Israel, og for den saks skyld også andre steder – som i USA.
Ved inngangen til 2021 kunne Dagen fortelle om hvilke land som hadde blitt gjenstand for FN-resolusjoner i 2020. For israelvenner er ikke opplysningene overraskende. Men de burde få langt større offentlig oppmerksomhet enn de får. For saken er faktisk den at Israel ble fordømt eller kritisert 17 ganger, mens alle andre land i verden til sammen ble fordømt seks ganger.
Det er umulig å presentere et fornuftig politisk resonnement som kan rettferdiggjøre dette. Vi kunne ramset opp land i ulike verdensdeler hvor befolkningen lever under skrekkregimer, hvor vilkårlige maktovergrep er vanlig, og hvor både ytrings- og trosfriheten er minimal eller sterkt redusert. Vi kunne snakket om regimer som tar livet av egne innbyggere, som lar barn sulte, og som driver egen befolkning på flukt. Likevel er det altså Israel som skal irettesettes - 17 ganger.
Dette forholdet viser med all tydelighet at FN også har en politisk slagside som vi ikke kan tillate oss å overse. For de som har stemt for disse 17 resolusjonene vet bedre. De vet om hva som skjer i andre land, men de velger likevel å opprettholde et bilde av Israel som et verstingland i særklasse. Det bidrar ikke til fred.
Norges deltakelse i FNs sikkerhetsråd kan ikke alene rette opp den historiske urett som her blir begått mot Israel. Men det påhviler den norske delegasjonen et ansvar for å gjøre det de kan. Det vil i så fall gagne både den israelske og den palestinske sivilbefolkningen.
