SAMARBEID: Først når vi er ærlige om vår egen motivasjon, når vi tydeliggjør vår kristne identitet og anerkjenner den merverdien vi har som kristne aktører, kan vi skape den tilliten som er nødvendig for samarbeid, skriver Hjalmar Bø. Illustrasjonsfoto:
Illustrasjonsfoto: Adobe Stock
Folk flest snakker «religionsk»
Religion betydde noe i livene våre. Den var et språk vi begge forsto.
I en verden hvor et overveldende flertall anser seg som religiøse, er vi nødt til å forstå det religiøse språket, om vi skal finne de riktige redskapene for å lykkes i utviklingsarbeidet. Utenfor et hus i landsbyen satt vi med hver vår te-kopp. Han, en indonesisk muslim og jeg, en kristen nordmann.
Vi snakket om sønnene våre – og om troen, som for oss begge var så innflettet i våre ønsker for barna, våre håp og bekymringer for fremtiden. Til tross for alt som skilte oss, oppdaget jeg noe grunnleggende likt: Religion betydde noe i livene våre. Den var et språk vi begge forsto.
Det er snart åtte år siden den rødgrønne regjeringens miljø- og utviklingsminister, Erik Solheim, satte religionens betydning for utviklingsarbeid på timeplanen. Til Aftenposten sa han den gang at organisasjoner som skal jobbe i utlandet må forstå den religiøse situasjonen der like godt som de forstår den politiske.
