For ned til dødsriket? Hva gjorde Han der?

Langfredag. Eller «good-Friday» som engelskmennene kaller den. Vi kjenner historien. Og vet at ordet om korset er gode nyheter for den som vil ta imot det. For der viste Hyrden sin kjærlighet til Guds menighet; «som Han vant seg ved sitt blod.»

Påskedag. Vi tror på dens ufattelige budskap. At Jesus virkelig stod opp. At oppstandelsen bevitner at hans liv og ord var sant. At Han dermed har vist seg sterkere enn døden. Og vi tror etter Jesu ord at ved troen på Ham har vi allerede fått del i det liv som aldri kan dø. Og likevel dør vi.

Døden handler om separasjon. Separasjon av de ting Gud hadde ment skulle holdes sammen. Denne separasjonen kan vi se med det blotte øyet når noen går ut av tiden. Døden er også dypest sett en åndelig separasjon mellom Gud og mennesket.

På grunn av synden. «Dere var en gang døde», sier Paulus til menigheten i Efesus. Men ved troen er de nå levende.

Men forvandlet Kristi død situasjonen for de som nå dør? Har hans død noe å si for dem som går ut av tiden i vår tid? Hvis et menneske er mer enn bare kropp, men også sjel og ånd. Hvor var Jesus mellom sin død og oppstandelse, og hva gjorde Han der?

Det tenker vi kanskje mer sjelden over. Men også her har påskens budskap et trøstefullt ord til oss – og særskilt til dem som snart «går ut av tiden».

Jesus sa: «I dine hender overgir jeg min ånd.» Så døde Han. I vår trosbekjennelse sier vi at Jesus «for ned til dødsriket». På langfredag sa Jesus imidlertid også noe annet til en som ble korsfestet samme med ham: «I dag skal du være med meg i Paradis.» Alt er sant.

Folk og røvere, rettferdige og urettferdige – alle for de ned til dødsriket før Kristi død. Det gjorde også Jesus. Hør hva som står skrevet først om det å dø i Skriften: Patriarken Jakob sier når han får høre ord fra sine misunnelige sønner om at hans unge sønn Josef er slått i hjel av en løve; «Alle sønnene og døtrene hans kom for å trøste ham, men han ville ikke la seg trøste. ‹I sorg skal jeg gå ned til min sønn i dødsriket›, sa han. Og faren gråt over sønnen sin.» (1.Mos. 35,18)

I dødsriket var også de urettferdige. Salme 31,18 sier: «La de urettferdige bli stående med skam og gå tause til dødsriket.»

Dødsriket blir beskrevet som et bevoktet sted: Hiskia sier etter at han kom seg mirakuløst fra sin dødstruende sykdom: «Jeg sa: Midt i livet må jeg gå til dødsrikets porter… Der blir jeg voktet på resten av mine år.» (Jes. 38,10)

Dødsriket blir beskrevet i GT som et sted hvor det ikke finnes noe virkelig liv: Predikerens bok sier i 9,10: «Alt dine hender kan gjøre, gjør det med den kraften du har, for i dødsriket, dit du går, er det verken gjerning eller tanke, verken kunnskap eller visdom.»

Dødsriket blir i GT beskrevet som et dystert sted hvor de døde ikke priser Herren: Salmisten sier i Salme 6,6 «Hvem av de døde kaller på deg? Ingen i dødsriket priser deg».

Dødsriket blir beskrevet som glemselens land: «Salmisten sier i salme 88: «Herre, jeg roper til deg hver dag. Jeg rekker hendene mot deg. Gjør du under for de døde, står dødninger opp og priser deg? Forteller de om din miskunn i graven om din trofasthet i avgrunnen?»

Så spør salmisten videre: «Blir dine under kjent i mørket, din rettferd i glemselens land?»

Og jeg tror svaret da var nei. Ikke ennå. Men dagen skulle komme da svaret er Ja! Da de rettferdige ikke skulle bli glemt, men bli fri. Skjedde det den dagen da Jesus åpnet Paradis for omvendte folk og røvere? Var det den dagen da han satte dem fri «som av frykt for døden hadde vært i trelldom hele sitt liv»?

Peter sitere Salme 16,10–11 i sin pinsedagspreken. Han forkynner om Jesus. For salmisten som skriver døde jo og forble død. Salmisten skrev profetisk om Jesus. Den eneste hvis disse ord er sant om:

«Derfor gleder mitt hjerte seg og mitt innerste jubler, selv kroppen kan slå seg til ro. Du overgir ikke min sjel til dødsriket, du lar ikke din hellige se forråtnelse. Du lærer meg livets vei hos deg er glede i overflod, fryd uten ende ved din høyre hånd.»

Jesus for ned til dødsriket. Men Han ble ikke overgitt til dødsriket. Ei heller røveren. Og dødsrikets porter får aldri lenger makt over menigheten. Nå når Guds barn går ut av tiden, drar vi ikke ned dit. Vi drar ikke til glemselens land. Vi går til Paradis. Med sang.

Opp til «åndene av de rettferdige som har nådd fullendelsen. Til Jesus, mellommannen for en ny pakt». (Heb. 12,23f) For Han har «kalt oss fra mørket og inn i sitt underfulle lys». Vi er ikke lenger glemt, men kjent og elsket med Jesu kjærlighet. En kjærlighet som verken liv eller død kan skille oss fra.

Hvilke andre og gladere toner som derfor lyder nå om det å gå ut av tiden, på denne siden av Jesu Kristi kors og grav: «Jeg kjenner meg trukket til begge sider.

Jeg lengter etter å bryte opp og være sammen med Kristus, for det er så mye, mye bedre. Men for deres skyld er det mer nødvendig at jeg fortsatt får leve… og være til fremgang og glede for dere i troen…» (Fil. 1,23)

«For vi vandrer i tro, uten å se. Men vi er alt ved godt mot, og helst vil vi flytte bort fra kroppen og hjem til Herren. Derfor setter vi vår ære i å være til glede for Ham, enten vi er hjemme eller borte.» (2.Kor. 5,7ff)

Hvilket perspektiv man har når man kan si: «For meg er livet Kristus. Og døden en vinning!»

Og en dag skal det siste leddet i restureringsprosessen skje med Jesu venner som nå går ut av tiden. Når vi får del i et herlighetslegeme likesom hans, «da vi blir Ham lik, for vi skal se Ham som Han er». Alt dette har Jesus gitt oss del i! Salige er de som dør i Herren fra nå av!

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far, Han som i sin rike barmhjertighet har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde.»

«Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi far, Han som i sin rike barmhjertighet har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse 
fra de døde.»

1 Pet 1,3–9

Her finner du flere andakter