Forbilder med kors og kyse
Kun sju andre personer i Norge har samme yrkestittel som Ingvill Meling Arnesen.
Korset er erstattet med et nøkkelknippe, og i stedet for sort «uniform» og hvit krage er hun kledd i en moderne bukse og genser. Korset ligger riktig nok på kontoret og er stadig i bruk. Det har en inskripsjon på baksiden: «Av Guds nåde og til Guds ære.» De ordene har hun gjort til sine egne.
Jubileum
Annonse
100 år er gått siden Haraldsplass Diakonale Stiftelse startet opp diakonisseutdanning i Bergen. Jubiléet starter i morgen med gudstjeneste i Bergen Domkirke. Senere på dagen blir det fest på Søsterhjemmet, der Meling Arnesen har sin arbeidsplass. Dit kommer også de rundt 20 pensjonerte diakonissene som bor i «Søstrenes borettslag» like ved.
– De er her hver uke. De kommer gjerne hit på middagsbønn, morgenbønn og temasamlinger. De er svært oppegående og har mye kunnskap. Med unntak av en, er alle pensjonister, opplyser Meling Arnesen.
– Ville du blitt diakonisse i dag om det var et krav at du skulle leve ugift?
– Jeg var tidlig gift, så det var nok utelukket. Men jeg pleier å si at jobben min er det nærmeste jeg kommer klosterlivet. Det er fint å ha et arbeidssted hvor man har tidebønnenes pulsslag, sier hun.
Ba om tomt
I 1918 holdt institusjonen til på Nygårdshøyden i sentrum av Bergen. Den gang het det Bergen Diakonissehjem. Driften innbefattet en mindre kirurgisk klinikk, et pleiehjem og et hjem for diakonisser og elever. I dag rommer virksomheten også et sykehus, et samtalesenter, barnevern, en høgskole, et eldresenter og en psykiatrisk klinikk.
Eiendommen ligger vakkert til ved foten av byens høyeste fjell. Historien forteller at Regine Waage, den første forstanderinnen, vandret frem og tilbake i Lindealléen og ba Gud legge forholdene til rette for at det kunne bygges et sykehus med søsterhjem på tomten. I 1940 sto sykehuset og søsterhjemmet ferdig.
I dag henger det et maleri av Regine Waage i den vakre stuen på Søsterhjemmet. Hun ser på oss med en blanding av alvor og mildhet. Hun var en av mange kvinner som ga avkall på mann og barn og innviet livet til å tjene Gud og sin neste.
Annonse
Anna Bysheim
Det første kullet av diakonisser ved Haraldsplass ble vigslet i 1926. Historien forteller at Anna Bysheim var den første eleven. Kort tid etter begynte seks andre piker. Av de sju ble tre syke og sendt hjem. Kildene forteller at Anna Bysheim aldri fullførte studiene, fordi hun ble syk og døde.
Arild Gilja, som har skrevet bok om den 100 år gamle institusjonen, opplyser til Dagen at spanskesyken brøt ut i Bergen den første høsten etter at skolen startet opp. Det førte til at studiene ble innstilt en periode, fordi elever og diakonisser ble satt til å lede hjelpearbeidet mot epidemien som nådde sin maksimale utbredelse i oktober 1918.
– Til tross for en trang oppstart, fødtes det allerede det første året en visjon om å bygge et moderne sykehus. Det var på den tiden et stort behov for sykehustjenester i Bergen, og diakonisseskolen hadde også behov for et bedre opplæringsmiljø for elevene, forteller han.
Diakonisse Ingvill Meling Arnesen synes det er stas å videreføre en gammel tradisjon og håper at det vil bli utdannet flere diakonisser.
Historien sitter i veggene på Søsterhjemmet der hun arbeider som husøkonom. Hun er utdannet sykepleier og har alltid vært kristen. Siden 2011 har hun vært sorggruppeleder i Fana prosti. De siste årene har det vært en del av jobben hennes på Haraldsplass også.
Etterutdanning
Meling Arnesen er utdannet sykepleier, men det er ikke lenger et krav for å ta etterutdanning som diakonisse. Man må likevel ha en bachelor. Utdanningen er kort og gir blant annet en innføring i sjelesorg, bibelhistorie og diakoniens historie. Den munner ut i en forbønnshandling for den videre tjenesten.
Annonse
– Det var noe jeg gjerne ville ha, sier hun, og viser til broder Edvin i boken om Kristin Lavransdatter. Som gammel og døende så han fram til å hvile ut i nåden hos Gud.
– Personlig har jeg lyst til å hvile i den nåden i livet også. Det er vel noe av det jeg opplever ved å ha fått en forbønnshandling, forklarer hun.
De første diakonissene levde som ugifte og viet hele livet til kallet og tjenesten. Etter hvert ble det åpnet for at de også kunne gifte seg, men da måtte de levere tilbake korset de fikk da de ble vigslet.
– Mange var såre for at de måtte gjøre det, forteller hun.
I likhet med de gamle diakonissene er hun opptatt av å tjene andre og være til nytte.
– Det er noe jeg bærer med meg. Jeg tenker ofte på den fantastiske jobben de gjorde. De hadde lange arbeidsdager og kunne ha ansvar for store avdelinger. Jeg har stor respekt for tjenesten de hadde og vil ikke gjøre skam på dem.
Menighet og jobb
For den unge diakonissen er Haraldsplass langt mer enn en god arbeidsplass. Det er også menigheten hennes.
Annonse
– Det er ikke bare et kollegialt fellesskap, men et trosfellesskap. Vi har morgenbønn, middagsbønn, gudstjenester og nattverd. Det er en god ting, opplever hun.
Som husøkonom har Meling Arnesen ansvar for den daglige driften av Søsterhjemmet. Jobben består av mange praktiske oppgaver i tillegg til å skape et hjem for de gamle diakonissene. Når hun forbereder sorggruppe annenhver tirsdag, tar hun seg i å se på bildet av Regine.
– Det får meg til å lure på hvordan det var når diakonissene kom hit på ettermiddagen for å spise eller slappe av med en bok. Jeg skulle veldig gjerne vært en flue på veggen da. Det var nok veldig annerledes enn det jeg kan forestille meg, sier hun.
--------
Fakta: Diakonisse
For 50 år siden var det 183 diakonisser i Norge. Av dem var 27 var pensjonerte. Etter det valgte et økende antall elever å forbli sykepleiere.
Tidligere måtte man være sykepleier for å bli diakonisse, men det er ikke lenger et krav.
Utdanningen er kort og gir blant annet innføring i sjelesorg og diakoniens historie. Den munner ut i en forbønnshandling for den videre tjenesten.
Annonse
I løftet som avgis under forbønnshandlingen lover man blant annet «under bønn og selvfornektelse søke å vinne og bevare det rette diakonissesinn».
