Fordi det kan skje igjen

Denne uken har Jerusalem vært preget av 75-årsdagen for frigjøringen av den tyske konsentrasjonsleiren Auschwitz-Birkenau i Polen. Der ble over en million jøder drept under andre verdenskrig. De to leirene står som et av de aller fremste symbolene på nazi-regimets ondskap, og på hva mennesker kan være i stand til når vi er på vårt verste.

De siste dagene har 46 presidenter, statsministre, medlemmer av kongehus og parlamentsledere fra hele verden vært til stede i Israels historiske hovedstad for å markere dette humanitetens bunnpunkt. Det er et godt tegn. Slike historiske markeringer har betydning for alle dem som på ulike måter er berørt av det som skjedde. De har også en viktig funksjon som påminnelser med tanke på fremtiden.

For de menneskelige mekanismene som drev nazistene, var ikke forbeholdt dem. Derfor er det av stor betydning når kronprins Haakon sa til Dagen torsdag at «Det som skjedde under Holocaust må aldri skje igjen.» Han understreket også hvor viktig det er å løfte frem at alle mennesker er like mye verdt.

Det var selve menneskeverdet som ble krenket under Holocaust. Alle menneskers ukrenkelige verdi er ikke en ide som oppstår eller opprettholdes av seg selv. Denne erkjennelsen må holdes levende fra dag til dag.

Vi trenger å minne hverandre om at vi alle har potensial til ondskap inne i oss. Derfor må vi aktivt velge godhet. Det gjør vi på mange hverdagslige måter. Men vi gjør det også med noen særlig viktige markeringer, som da kronprinsen, som er den første fra det norske kongehuset som besøker Israel, la ned krans ved holocaustmuseet Yad Vashem i Jerusalem.

I tillegg til den allmenne bevisstgjøringen er det også nødvendig å opprettholde minnet om den særlige ondskapen som jødene ble ofre for under andre verdenskrig. For dette var langt fra den eneste perioden i historien hvor jødene har vært særlig utsatt. Det er de fortsatt.

I ønsket om å ta avstand fra all rasisme og diskriminering må vi ikke underslå den konkrete og spesifikke trusselen som mange av verdens jøder fortsatt lever under. Den finner vi spor av også i Norge, også i våre dager. Når vi minnes Holocaust, skulle en naturlig konsekvens av dette være å se etter spor av det samme tankegodset i våre egne omgivelser. Hvis vi unnlater å gjøre det, tar vi ikke minnene fra Auschwitz-Birkenau på tilstrekkelig alvor.

I Israel har de siste dagene vært preget av enda sterkere militært nærvær enn vanlig. Det har blitt gjennomført tallrike øvelser, og det har vært trafikkork som følge av stengte veier når de mange prominente gjestene har ankommet.

Alt dette sier noe om den utfordrende situasjonen den moderne staten Israel befinner seg i. Men markeringen, og trafikkaoset, minner også om det spesielle som har skjedd de siste dagene. Det gir håp.

Navnet Yad Vashem, som holocaustmuseet i Jerusalem bærer, betyr navn og minnelser. Det minner helt konkret om at det var mennesker som ble ofre for ondskap. Det er dem vi minnes. Men vi minner også oss selv, og hverandre, om at vi ikke må bli ofre for den samme ondskapen.