Fortidens, nåtidens og fremtidens Gud

«Hva blir min og din troshistorie?» spurte Pinsebevegelsens leder Sigmund Kristoffersen i sin åpningstale til deltakerne på årets Led-konferanse.

Temaet for Led 18 er «Jesus synlig gjennom livslang etterfølgelse». Temaet er svært aktuelt, ikke minst i en tid med stadige forandringer. Som Kristoffersen selv sa det: «Vi kan leve intenst og være ivrige i ungdomsårene og ha sterke gudsopplevelser. Men livet med Jesus handler ikke om én intens etappe eller én periode av livet, men det er en invitasjon om å følge Ham hele livet.»

Pinsebevegelsen har tradisjonelt hatt med seg både frimodighet og nøkternhet. Som en vekkelsesbevegelse har man vært opptatt av pinseilden, av den åndelige gløden, av gudslivet og kjærligheten til Jesus.

Samtidig har man vært opptatt av teologisk sunnhet, og har derfor flere ganger sett seg nødt til å trekke opp grenser overfor andre kristne miljøer.

Til tider opplevde nok en del at grensene ble for mange og for strenge, og at pinsekulturen ble for snever. Det er noe av forklaringen på at Led-konferansene nå arter seg som brede lederkonferanser til inspirasjon, mer enn som strategiske debattmøter – tilsvarende en klassisk generalforsamling.

Sammen med norsk kristenhet for øvrig står Pinsebevegelsen i dag overfor store utfordringer, både internt og eksternt. Sekulariseringen er først og fremst en trussel når den foregår innenfra.

Derfor var det med glede og takknemlighet at Pinsebevegelsens norske leder, Sigmund T. Kristoffersen, i går kunne fortelle at en negativ trend ser ut til å være snudd.

De senere årene har Pinsebevegelsen satset på både menighetsplanting og barne- og ungdomsarbeid. Nå ser det ut til at disse satsingene begynner å gi frukter.

Mens fire av ti pinsemenigheter i 2012 hadde tilbud til barn og unge, er i dag tallet seks av ti. Man må ikke være forsker for å se at en menighet uten barn og unge er en menighet med utløpsdato.

«Situasjonen var alvorlig», sier Sigmund Kristoffersen til Dagen i dag. Situasjonen er for så vidt fortsatt alvorlig, men det er en vesentlig observasjon at trenden ser ut til å ha snudd.

I dagens Norge er det ikke uten videre lett å få øye på én felles pinseidentitet. I det minste finnes det to eller tre. Fortsatt har vi sentrale menigheter som Filadelfiakirken i Oslo, Filadelfia i både Kristiansand og Vennesla, Klippen i Sandnes, Tabernaklet i Bergen og Betel i Trondheim som med noen innbyrdes variasjoner står i en klassisk pinsetradisjon.

Så har vi Hillsong-menighetene som i praksis har en dobbel lojalitet, og vi har Salt-menighetene som også brer om seg. Men vi har også de mange mindre pinsemenighetene rundt i landet, som ivaretar viktige og karakteristiske kjennetegn ved norsk pinsekristendom.

Kontakten mellom disse tre pinsegrenene er variabel. En del av de nyere menighetene har oppstått fordi mange har mistet troen på at det går an å fornye tradisjonelle menigheter uten at frustrasjonen tar for mye av både frimodighet og krefter.

Samtalen om generasjonsutfordringene må ikke være forbeholdt mer eller mindre lukkede rom. Det vil i så fall gå utover betingelsene for nettopp livslang etterfølgelse.

I sin tale i går understreket Sigmund Kristoffersen at han ikke satt på et knippe lettfattelige nøkler til suksess. Men, sa han, «det må være et mål at uansett hva vi opplever og møter i livet, så styres vi ikke av omstendighetene, men setter vår lit helt og fullt til Gud. Da kan vi si etter et langt liv at vi har fullendt løpet og bevart troen. Det er ingen selvfølge.»

Livslang etterfølgelse er den ønskede frukten av det å være en Jesu disippel. Men det skjer ikke av seg selv. Viljen til å lære og til å bli forandret er nødvendige forutsetninger. For at en fornyelsesbevegelse skal bli mer enn et blaff, trengs det både frimodig tro og trygg ydmykhet.

Sigmund Kristoffersens tale i går bar bud om tillit til Gud, og erkjennelse av at endring kan være både tidkrevende og vanskelig.

Som Filadelfiakirkens pastor Andreas Hegertun skrev her i avisen i desember må Pinsebevegelsen i sin grunnlegger Thomas Ball Barratts ånd bevege seg «fremover mot det nye, og bakover mot det gamle, samtidig.»

For Gud er ikke bare fortidens Gud, men også nåtidens og fremtidens Gud.