Fred for Jerusalem
Noe av det første jeg merket meg under lesningen av Marte Heian-Engdals bok var nettopp ønsket om å forstå, uten nødvendigvis å skulle forsvare.
Anmeldt bok:
Marte Heian-Engdal
Annonse
Israel
Historie, politikk og samfunn
Cappelen Damm Akademisk
Ib., 198 sider
-------
Vi har nettopp feiret 70-årsdagen for etableringen av staten Israel. Mirakler har vanligvis ingen sentral plass i statsvitenskapelig eller historisk forskning. Men det er likevel ikke helt uhjemlet å bruke slike begreper når vi ser på det samfunnet som faktisk har blitt bygget opp i jødenes gamle hjemland i løpet av 70 år.
Visst finnes det dype indre spenninger, visst finnes det krefter som truer med å sprenge den indre enheten i samfunnet. Visst finnes det store kulturelle variasjoner og til dels ganske utbredt fattigdom.
Pressefrihet
Annonse
Hvordan ble det nåværende israelske samfunnet til? Hvilke krefter har vært viktigst for dannelsen av det som i dag er et unntaksland i en del av verden hvor pressefrihet og allmenn stemmerett ikke er spesielt utbredt?
Hvordan er det mulig i løpet av noen tiår å stable på beina et fungerende demokrati med en befolkning som kommer fra så ulike kulturer som den jødiske? Hvilke grep ble tatt for å sikre israelsk kontroll over de landområdene de nå bestyrer?
Dette er noen av de spørsmålene historiker Marte Heian-Engdal, seniorrådgiver ved NOREF - Senter for internasjonal konfliktløsning - prøver å svare på i boken «Israel. Historie, politikk og samfunn».
Skuffelse
Den dominerende norske fortellingen om staten Israel har en skuffelsens undertone. I utgangspunktet var mange her i landet sympatisk innstilt til den nye staten, ikke minst etter Holocaust. Og i det sosialdemokratiske Norge var det også utbredt sympati med det politiske lederskapet i Israel.
Men som kjent forandret dette seg gradvis, med krigen i 1967 som et viktig vendepunkt. Og siden Israel er et demokrati, ikke et diktatorisk skrekkregime man uansett ikke forventet så mye av, ble antakelig skuffelsen enda større.
Opplevelsen for mange ble at Israel tok seg til rette og i praksis forlot den offerrollen historien hadde tildelt dem. Med tiden har denne oppfatningen blitt ytterligere forsterket slik at bare det å ta frem en bok som heter «Israel» kan føre til skjeve blikk på offentlige steder eller ved lesning på kollektive transportmidler.
Åpen tilnærming
Annonse
Til dels er nok forestillingene om forskere og journalister urettferdig, men det finnes også nok av eksempler på at ledende opinionsdannere ikke viser noen imponerende vilje til å sette seg i Israels sted for om mulig å forstå hvorfor lederne der handler slik de gjør.
Marte Heian-Engdal representerer sammen med blant andre Cecilie Hellestveit og Hanne Eggen Røislien en ny generasjon norske forskere som ser ut til å ha en mer åpen tilnærming til tematikken. Noe av det første jeg merket meg under lesningen av Heian-Engdals bok var nettopp ønsket om å forstå, uten nødvendigvis å skulle forsvare.
Gjennom boken kommer hun med mange kritiske innspill til både Israels historiefortelling og ikke minst til utviklingen i dagens israelske samfunn, men hun prøver gjennomgående å sette informasjonen i sammenheng slik at leseren blir i stand til å sette seg inn i det israelske rasjonalet.
Mer komplisert
Israelvenner vil ha stort utbytte av å lese Heian-Engdals bok. Ikke fordi man nødvendigvis må være enig i alle hennes vurderinger. Men fordi hun legger frem store mengder faktiske opplysninger, med et utførlig noteapparat, som tilfører relevant informasjon.
Hun sier allerede i forordet at ønsket hennes ikke er å forenkle, men snarere å gjøre fortellingen om Israel mer komplisert, fordi dette er mer i tråd med virkeligheten.
Jødenes Gud
Det er umulig å forstå jødedom uten kjennskap til jødenes Gud. Jødisk historie er uløselig knyttet sammen med dette folkets religiøse arv. Slik sett er det interessant at det var den nokså sekulære Theodor Herzl som for ettertiden har blitt stående som den moderne sionismens far. Noe av det jeg ikke kjente så godt til fra før var forholdet mellom Herzls tenkning og den tenkningen som fantes hos en del av de østeuropeiske jødene som også levde mot slutten av 1800-tallet.
Annonse
De hadde også formulert tanker om behovet for et jødisk hjemland, men de var forundret både over at Herzl syntes uvitende - eller uinteressert - om dette, og at han heller ikke la særlig vekt på jødisk religiøs tradisjon da han skrev boken «Jødestaten».
Også statsminister David Ben-Gurion, som var så sentral i det moderne Israels tilblivelse og første år, var en nokså sekulært orientert jøde med en pragmatisk innstilling til samarbeid med de religiøse. På et eller annet nivå må det være et tankekors for kristne israelvenner at det dominerende ledersjiktet i staten Israel primært har vært aktører som i mindre grad har lagt religiøse premisser til grunn for sin virkelighetsforståelse.
Tilfluktssted
I det hele tatt er forholdet mellom jødisk religion og religiøse institusjoner og et moderne samfunn med sine institusjoner en stadig tilbakevendende kilde til friksjon i det israelske samfunnet. Det gir seg mange forskjellige utslag. Etter Holocaust var det særlig aktuelt å vurdere hvilke kriterier man skulle legge til grunn for å avgjøre hvem som var jøder.
I teorien kunne Holocaust-overlevende risikere at de - som hadde overlevd angrep som var begrunnet i deres jødiskhet - ble avvist som jøder av den jødiske staten. Men det har vært nødvendig for Israel å sikre muligheten til å forbli et jødisk hjemland, et tilfluktssted for jøder på flukt fra ulike verdenshjørner.
Guddommelige inngrep
Heian-Engdal har først og fremst skrevet en bok om det moderne Israels historie. Samtidig påpeker hun med rette at «Israels nasjonale triumf og palestinernes nasjonale traume har (...) gått hånd i hånd siden 1948.» Derfor er det nær sagt umulig å skrive en slik bok uten også å behandle Israels forhold til sine naboer.
Og det er ikke til å stikke under stol at der kristne israelvenner gjerne har fortalt historier om Guds mirakuløse inngripen i forbindelse med Israels ulike kriger, legger Heian-Engdal vekt på andre forhold i utviklingen. Eventuelle guddommelige inngrep i historiens gang vil uansett være vanskelige å dokumentere for historieforskere.
Annonse
Flagget i Jerusalem
Et av bokens dramaturgiske høydepunkter er skildringen av da Israel gjenvant kontrollen over Gamlebyen i 1967. «Selv de mest hardbarka soldatene, ikke-troende realister, felte sine modige tårer over synet av det israelske flagget festet ved klagemuren», skriver Heian-Engdal. Ikke siden romerne ødela Jerusalem i år 70 hadde jødenes helligste sted, Tempelhøyden, vært under jødisk kontroll.
Det er ikke vanskelig å forstå at dette var et epokegjørende øyeblikk for Israel. Heian-Engdal forteller også hvordan sangen «Jerusalem av gull», som sikkert mange av Dagens lesere kjenner godt, ble skrevet våren 1967, og at komponisten laget et nytt og triumferende siste vers da jødisk kontroll over Jerusalems gamleby var et faktum.
Israelsk demokrati
Heian-Engdal skriver innsiktsfullt både om den opprinnelige sionistbevegelsen, om innvandring til Israel fra ulike verdensdeler, om Israels identitet som jødisk og demokratisk, om Israels kriger, om bosettingspolitikken, om israelsk politikk (et helt lite eldorado for statsvitere) og om landets økonomi.
Alle disse kapitlene gir mye verdifull kunnskap som bidrar til å forklare og nyansere bildet. Samtidig er noe av det mest interessante i boken analysene av hvor utviklingen fører hen. Dette blir tematisert spesifikt i bokens siste kapittel, men ligger også som en slags rød tråd gjennom store deler av fortellingen.
Heian-Engdal slutter seg til dem som mener at Israels største trusler ikke egentlig kommer utenfra. Det handler om identitetsspørsmål, om tiltakende sosial ulikhet - og naturligvis om forholdet til palestinerne.
«Om Israel bestemmer seg for formelt å annektere de palestinske områdene landet har kontrollert siden 1967, vil det bety slutten for det israelske demokratiet», skriver hun.
Annonse
Noen vil kanskje mene at det er en for skarp konklusjon, men hun viser til at et slikt vedtak også vil bety slutten for Israels jødiske karakter siden jøder vil bli en minoritet i en slik stat.
Men heller ikke det motsatte scenarioet - at Israel trekker seg ut fra Vestbredden, oppgir kontrollen over Gaza og etablerer fred med en palestinsk stat - vil være noen enkel sak. «Tendensen med at ulike samfunnsgrupper i dag lever stadig mer adskilt fra hverandre, truer også med å fjerne det limet som har sørget for å holde nasjonen samlet gjennom de sytti turbulente årene som har gått siden staten Israel ble gjenopprettet», skriver Heian-Engdal.
Ikke optimistisk
Slik sett er det ikke en spesielt optimistisk analyse som preger fortellingen hennes. Helt fra 1948 har statsstyringen til en viss grad vært preget av at man skyver noen problemstillinger foran seg.
Særlig nå under Benjamin Netanyahus statsministertid vil man kunne si at han baserer støtten sin på å fremstå som en sikkerhetsgarantist. Men det er ikke like lett å få øye på hvilket langsiktig scenario han egentlig ser for seg når det gjelder forholdet til naboene - som ikke kommer til å forsvinne.
På sett og vis er resignasjon et nøkkelord i historien om det moderne Israel. De jødene som tok til orde for å etablere en ny israelsk stat gjorde det fordi de ga opp forhåpningene om å kunne leve som normalt integrerte borgere i sine respektive land.
I dag ser det ut for at mange israelere har gitt opp håpet om å få til noen varig fred med palestinerne - og de øvrige nabolandene landet fortsatt har et uavklart forhold til. Slik fortsetter historien. Det sier noe om Israels viktighet, men det sier også noe om Israels vanskeligheter. Minst like mye som før er det derfor fortsatt grunn til å be om fred for Jerusalem.
