Fri abort og selvbestemt etikk

Anmeldt bok:

Egil A. Wyller Glimt

Fra et 90 års tanke- og trosliv

Innovadesign 2017 Ib 225 sider

-----------

«At abort skal være lovlig og tilgjengelig er logisk, og godt etisk fundert.» Dette er konklusjonen i en debattbok fra Human-Etisk Forbunds forlag. Forfatteren er lege Berit Austveg. Hun har god oversikt over abortsituasjonen internasjonalt.

I 1993 ble hun medlem av Verdenskommisjonen for kvinners helse i Verdens helseorganisasjon (WHO). Austveg er en varm tilhenger av fri abort, som for henne er en menneskerett – til tross for at FN aldri har gjort et formelt vedtak om at trygg abort er en menneskerettighet.

Minst mulig lidelse

Sitatet er talende, for et abortinngrep er 100 prosent dødelig – for det ufødte barnet. Dette perspektivet er fraværende i hennes etiske overveielser. Den vordende mors selvbestemmelse og valgfrihet er Austvegs overordnede verdi, og dette preger hele boka.

Gjentatte ganger kan vi lese at forsvaret for fosterets rett til å leve blir ført med religiøse argumenter som det ikke er noen grunn til å legge vekt på. Hun polemiserer imot organisasjonen «Menneskeverd», Norges Kristelige Legeforening, Morten Magelssen, Ola Didrik Saugstad og andre som anklages for å feilinformere og skape usanne myter.

Austveg skriver at det er en myte at livet begynner ved konsepsjonen. Hun viser til Faúndes og Barzelatto som hevder at livet er «et kontinuum som går over generasjoner». Både eggcellen og sædcellen er «menneskelige og levende».

Men en slik betraktning må da i høy grad sies å være mytisk, og i strid med det naturvitenskapelige faktum at et nytt individ blir skapt ved befruktningen. Austveg er ikke redd for å komme med generell negativ omtale av sine meningsmotstandere.

«Det kan synes som om det er uoverstigelige barrierer mellom religiøs tro og det å forholde seg til oppdatert viten», skriver hun. Hun som ønsker respekt for abortsøkende kvinners valg, har ikke mye respekt for kristne menneskers kunnskaper og vurderinger.

«Realitetsorientering»

Austveg benekter at et foster kjenner smerte. Men den som har sett hvordan fosteret i filmen «Det tause skriket» kjemper for å unngå abortinstrumentene, får et annet inntrykk. Austveg ønsker ikke at abortsøkende kvinner skal få se ultralydbilder av fosteret, noe som for henne er en uønsket «realitetsorientering».

Pasienter skal ikke pådyttes en informasjon som de ikke har bruk for, skriver hun, og viser til helsepersonelloven. «Vi må slutte å snakke om abort som et onde», formaner hun.

Viktig slagord

Austveg skriver at det er en myte å snakke om «sorteringssamfunnet». Dette omtaler hun som «kristenkonservativ propaganda». Det er feil når Marte Wekselsen Goksøyr sier: «I vårt samfunn prøver vi å utrydde mennesker med Downs syndrom», skriver Austveg og fortsetter: «Kanskje føler hun det slik, men det er ikke det samme som at det skjer.»

Men faktum er jo at det skjer! Hvorfor benekter Austveg dette? Austveg forsvarer såkalt «flerlingereduksjon» ved å vise til «kvinnens autonomi». Men hun har motforestillinger mot selektiv abort av jentefostre. Det siste er jo prisverdig, men dette er altså det eneste unntak hun gjør fra prinsippet om kvinnens autonomi!

Likestilling er et viktig slagord i dag. I boka om abort er fars rolle og ansvar uten betydning. Mens det skal både en kvinne og en mann til for å få et barn, er det kvinnen alene som ifølge abortloven bestemmer om det skal leve. En far som ønsker å beholde barnet og ta seg av det, er uten rettigheter.

Abort og dødshjelp

Austveg finner ingen logisk kobling mellom abort og eutanasi. Men vi ser jo hvordan flere land som har en liberal abortlov, i neste omgang innfører en liberal praksis når det gjelder dødshjelp.

Det følger også som naturlig konsekvens av den konsekvensetikken som Austveg er talskvinne for. For dødshjelp minker smerte for den som dør, og er økonomisk fordelaktig både for pårørende og for samfunnet. Fri abort fremmer en kynisk holdning til menneskeliv.

Den norske kirke har endret holdning i abortspørsmålet, konstaterer Austveg. Dessverre har hun rett. Mellomkirkelig råd går langt i retning av å definere abort som en rettighet for kvinner. Hun viser til at Kirkens Nødhjelp i 2017 utfordret Kristelig Folkeparti til å «hoppe ned fra gjerdet og kjempe for sårbare kvinners rett til abort» (Vårt Land 8/2).

Men hun nevner ikke at Knut Arild Hareide dagen etter svarte med å vise til en enstemmig utenrikskomité i 2008, inklusive KrF, som understreket viktigheten av «helsetjenester knyttet til svangerskap og fødsel, tilgang til god prevensjon og lovlige og trygge aborter.» Verken i folkekirken eller i politikken finner vi mye prinsipiell kamp for retten til liv.

Innenfor rammen av en bokmelding er det ikke mulig å imøtegå Austvegs argumentasjon.

Blir ikke enklere

Vi har heldigvis fortsatt dyktige leger, kristne ledere og andre som saklig og utholdende kjemper for det ufødte barnets rett til å leve. Men kampen blir ikke enklere i fremtiden. Graviditetstester og abortfremkallende piller kan kjøpes uten resept, selges over internett og sendes over landegrenser.

Svangerskapsavbrytelsen kan skje hjemme og uten at noen vet det. Fosterets skrik er lydløst. Ikke mange vil ta byrden med å tale på fosterets vegne. Vi befinner oss i en dyp kulturkrise fordi mennesket har løsrevet seg fra Skaperen, Han som skal stille oss alle til ansvar for våre handlinger.