Giftet seg på sju dagers varsel

Ekteparet Elisabeth og Christopher Ziadpour stiller opp for intervju i Dagen med egne navn og med bilder. Hvor menighetsmedlemmene bor, ønsker de derimot ikke å ha på trykk, da det kan skape farlige situasjoner i det gjeldende landet.

I et hus fra 1800-tallet på Flekkerøy utenfor Kristiansand bor Elisabeth og Christopher Ziadpour. De har fire barn i alderen 4 til 14 år. Elisabeth kommer fra Verdal i Trøndelag. Christopher kommer fra Midtøsten. Det er blant annet fra denne gamle stua, med tømmervegger og vedovn, at han utfører sitt pastorkall.

– Mye av tjenesten består i å undervise kristne ledere, slik at de kan gi budskapet videre til andre. Gjennom organisasjonen Grace Islands blir disse lederne kjent med hverandre. Men ingen blir innlemmet i organisasjonen uten at de er sikkerhetsklarert.

– Hjemstedet deres er strengt muslimsk, og det er ikke mulig å ha store, tydelige menigheter, slik som her i Norge. Evangelisering og undervisning går fra person til person.

Likevel, hver søndag er det gudstjeneste via nett til flere menigheter samtidig. Talerstolen er stua med tømmervegger. Menighetene er små og lite synlige. Risikoen for å bli tatt av myndighetene er for stor til at de tør å ha større samlinger.

– Hva skjer dersom en kristen person blir tatt av myndighetene?

– Sharia-loven sier dødsstraff. Av erfaring vet vi at det skal mye til for at en kristen blir dødsdømt. Da skal det være gode beviser. Fengsel og tortur, derimot, er vanlige straffemetoder.

Fra muslim til kristen

Elisabeth og Christopher Ziadpour har flyttet mye på seg siden han fikk oppholdstillatelse i Norge i 2005. I forkant hadde Christopher en lang omvendelseskamp med seg selv, før reisen mot fast bosted i Norge begynte.

– Jeg har vokst opp i en muslimsk familie, med troen på Muhammed som den siste profet, men også med en fascinasjon over Jesus som profet. Mitt første møte med mennesker som sa at Jesus var Gud gjorde meg rasende. Jeg begynte å lese i Bibelen i den hensikt å skrive ned kritiske spørsmål til de kristne og dermed stille dem til veggs.

Bibellesing, forkynnelse og personlige vitnesbyrd ledet i stedet den muslimske mannen nærmere Jesus. En overnaturlig hendelse var det som fikk ham til å ta imot Jesus som sin frelser.

– Jeg drev på den tiden et firma for min onkel, og det gikk ikke særlig bra. Vi hadde et underskudd på 3.000 dollar. I desperasjon bad jeg om at Gud måtte sørge for 3.000 dollar på konto for å bevise at Jesus er hans sønn. Før jeg var ferdig med å be, ringte et utenlandsk nummer. Det var Ali, en venn av min onkel, som ringte fra Amerika. «Jeg har sendt 3.000 dollar. Du skal ha de på konto nå.»

Etter hvert gikk visumet til Christopher ut, og han oppholdt seg ulovlig i Tyrkia. Før et kristent møte spurte han Gud: «Skal jeg bli her i Tyrkia, reise videre eller reise hjem og dele evangeliet der? På møtet samme kveld stoppet den tilreisende pastoren i talen sin og sa: «Jeg har en beskjed til noen her. Ikke gå tilbake, ikke bli her, men gå videre!» Pastoren bad litt, før han pekte på Christopher og sa: «Dette budskapet er til deg!»

– Dette var starten på min vei til Norge. Da jeg endelig satte beina på norsk jord, sa Gud: «Jeg vil velsigne deg gjennom dette landet», forteller han.

Ekteskap

I 2004 satt Ziadpour i et asylmottak i Mo i Rana. Han hadde 20 dager før han skulle returneres til Hellas, der fingeravtrykkene hans var registrert. Asylsøkere hadde plikt til å avgi fingeravtrykk i det første landet i Europa de kommer til. Reiste de videre til et annet land i Europa for å søke asyl der, ville man bli sendt i retur til det første landet hvor fingeravtrykkene var registrert. Og Hellas gav svært få asylsøkere opphold.

Hvis han ble returnert til Hellas, regnet han med å bli returnert til sitt strengt muslimske hjemland. Fortvilet bad han til Gud, som svarte med å gi ham det han opplevde som flere bekreftelser som handlet om bryllup. Ziadpour tolket dette som at han skulle gifte seg, men fortalte ikke dette til noen.

De siste dagene han hadde i Norge ville han bruke til å besøke mennesker i Haugesund. En venn i Mo i Rana tilbød seg å kjøre ham halvveis til flyplassen og ordnet med at han skulle få kjøre med en annen resten av veien.

– Mens vi satt og ventet på han som skulle kjøre meg videre, hørte jeg inni meg: «Du skal gifte deg med ei fra denne mannens familie».

Sjåføren viste seg å være bror til Elisabeth. Da sjåføren fortalte Christopher at han minnet så mye om søsteren hans, visste Christopher at han snakket om hans framtidige kone. Men han sa ingenting. Sjåføren bad om å få gi telefonnummeret hans til Elisabeth, slik at hun kunne kontakte ham og være med å be for ham.

Etter flere telefonsamtaler fra en intetanende, ung Elisabeth, kom Christopher for å bo noen dager i samme hus som hun leide rom. Han sa ingenting om hvilke planer han mente Gud hadde for dem. I hans kultur var det vanlig å be en eldste om å fri på vegne av ham. Den siste dagen han bodde der, tok han mot til seg og fortalte hva Gud hadde vist ham. Like før hadde Elisabeth, i samtale med Gud, til sin egen overraskelse sagt: «Men en ting vet jeg, Gud: Jeg elsker ham!».

En uke etter var de gift. De reiste ut av landet, til Tyrkia, og kom tilbake i 2005 med oppholdstillatelse for Christopher.

Ekteparet er tydelige på at dette ikke er oppskriften på ekteskapsinngåelse.

– Dette var vår vei, sier Elisabeth og forteller at hun i møte med unge fraråder dem å gjøre det samme.

Flyttet tilbake til Tyrkia

I årene som fulgte reiste ekteparet og snart den stadig voksende familien mye i inn- og utland. De kjente på et kall til å reise tilbake til Tyrkia og bo et år der, og flyttet dit i 2015.

– I løpet av dette året fikk vi se små og store under, både vi voksne og ungene, forteller Elisabeth og minnes en episode da barna hadde mista to av lekene sine etter et besøk i en park.

– Vi tømte sekkene og endevendte alt vi hadde med oss, men lekene var sporløst borte. Barna hadde ikke så mange leker, og var så lei seg. Dagen etter dro vi tilbake for å lete, men vi fant fortsatt ikke lekene. Da vi kom hjem igjen, ble Christopher minnet om fortellingen i Bibelen da Elisja fant en øks i vannet. «Unger, hent sekken!» sa han. Så tok han hånda nedi sekken og dro opp lekene. Det var en skikkelig wow-opplevelse!

Familien fikk se at mange mennesker ble frelst etter at de, i samarbeid med andre evangelister i Tyrkia, hadde delt Bibelens budskap med dem.

Ekteparet mener det også er verdifullt at barna fikk oppleve forskjellen på rik og fattig på en så nær måte.

– Selv om vi ikke opplevde å se ekstrem fattigdom, som vi hører om i land med hungersnød, så var det ekstremt nok for oss som har alt vi trenger.

Nå er familien begeistret for å bo i et gammelt tømmerhus med egen hage og skibakke som nærmeste nabo. Elisabeth er utdannet lærer og jobber nå som vikarlærer, etter mange år som hjemmearbeidende med små barn. Christopher har praksisplass på en ungdomsskole. Begge trives med hverdagen slik den er nå. Støtte fra NAV gjør at de i år, for første gang, har en viss forutsigbarhet når det gjelder inntekter og utgifter.

Elisabeth og barna går til gudstjeneste i en lokal menighet, mens Christopher er litt til og fra. Han trenger gjerne søndag formiddag til å forberede gudstjenesten han selv skal holde via nett seinere på dagen, og som kan vare til langt over de minste barnas leggetid.

Døper i barnebasseng

Tyrkia har de besøkt flere ganger siden, blant annet fordi Christophers foreldre bor der, men også for å delta på en årlig konferanse for kristne fra deres «misjonsland» i Midtøsten.

– Vi må være forsiktige der også, sier Christopher og forteller at konferansen holdes i en liten leilighet.

– I den leiligheten har vi døpt fem mennesker i et lite barnebasseng, forteller han.

Nå håper familien på å snart kunne reise tilbake til Tyrkia. Barna savner bestemor og bestefar. De voksne savner både dem og fellesskapet med de kristne vennene.

– Hva er det som driver dere til å utføre dette arbeidet?

– Vi har ingen ambisjon om at Grace Islands skal bli en stor organisasjon. Vårt ønske er at evangeliet skal nå ut til flest mulig i dette strenge, muslimske landet. Hver gang jeg kan gi videre livet med Kristus til en muslim, er verdt mer enn millioner av dollar, sier pastor Christopher Ziadpour.