Gir «Oslo» skylden for tomme gater i Hebron

Hebron er Vestbreddens største og rikeste by, med produksjon av sko, meieriprodukter og glass. Det drives handel med kalkstein og druer, og flere steder dukker det opp moderne kjøpesentre.

Kontrastene er imidlertid store mellom bydelene. I byens historiske sentrum er det etablert flere små jødiske bosetninger, og for å beskytte disse er en rekke sikkerhetstiltak satt i verk.

Spøkelsesby

Kontrollposter gjør det tungvint for palestina-arabere å bevege seg mellom ulike nabolag, og i noen områder får bare de som kan dokumentere at de bor der slippe inn. Langs Martyrgaten, den tidligere hovedgaten, har samtlige butikker vært stengt siden 90-tallet. Veien fungerer som en forbindelse mellom bosetningene, og kan nå bare benyttes av israelere. Området ser ut som en spøkelsesby.

– Jeg har ingen problemer med å se at livet kan være vanskelig for noen av araberne som bor i denne delen av byen. Men livet her er vanskelig for oss også, sier Ishay Fleisher.

Han er talsmann for de rundt 700 jødiske innbyggerne i Hebron og møter Dagen i den eldste bosetningen, Beit Hadassah.

Hebronmassakren

Bosetningen henter navnet sitt fra den største bygningen, hvor den første etasjen ble bygget allerede i 1893. Beit Hadassah var et jødisk sykehus som behandlet både jødiske og arabiske innbyggere, men i 1929 var sykehuset åsted for noen av de verste hendelsene under den såkalte Hebronmassakren der 67 jøder ble drept.

Ansatte og pasienter ble torturert, lemlestet og drept på bestialsk vis, og det jødiske samfunnet fordrevet fra byen. Under den jordanske okkupasjonen mellom 1948 og 1967 hadde jøder ingen tilgang til Hebron, men da israelske styrker tok kontroll, begynte flere jøder å tenke på å gjenopprette det jødiske samfunnet.

Etter først å ha vært skeptisk, tillot statsminister Menachem Begin i 1979 etableringen av nye Beit Hadassah.

– Ingen deler av Israel skal være «judenfrei», sa høyrepartiet Likuds første statsminister.

Forrige uke var både statsminister Benjamin Netanyahu, president Reuven Rivlin og Knesset-president Yuli Edelstein på plass i Hebron for å markere at det er 90 år siden massakren.

– Hebron vil aldri mer bli «judenfrei», sa Netanyahu, som et ekko av hans avdøde partifelle.

Skuffet over Netanyahu

Han skuffet imidlertid de jødiske innbyggerne, som hadde håpet at han skulle gi dem tillatelse til å utvide bosetningene. I flere år har 70 boliger stått klare i det som tidligere var det jødiske markedsområdet, men regjeringen har så langt satt ned foten.

– Netanyahu befinner seg ikke så langt til høyre som mange tror, og det er ikke slik at vi får alt vi ønsker. Men vi er likevel glad for at landet har en høyreregjering, sier Fleisher.

– Hva tenker du om muligheten for regjeringsskifte etter neste ukes valg?

I forlengelsen av Osloavtalen ble Hebron i 1997 delt i to områder. 80 prosent av byen (H1) kom under palestinsk kontroll, mens Israel beholdt kontrollen med 20 prosent (H2). Palestina-araberne er i stort flertall i begge områdene og det blir jevnlig fremsatt beskyldninger om at disse er utsatt for apartheid.

– Hvis det er noen som utsettes for apartheid, så er det oss. Israel kontrollerer 20 prosent av byen, men sivile jøder kan bare oppholde seg i et område som utgjøre tre prosent, sier talsmannen.

Han sier mange av de jødiske innbyggerne lengter tilbake til tiden før Yassir Arafat og PLO-lederne ankom fra Tunisia. Byen ble da styrt av klaner og jødene hadde godt forhold til mange av de lokale sjeikene.

– Hebron er en business-by og det ble drevet utstrakt handel mellom gruppene. Det oppsto også personlige vennskap mellom jøder og arabere, sier han.

– Hva er alternativet ditt til Osloavtalen og en tostatsløsning?

– Jordan har palestinsk flertall. De araberne som insisterer på å kalle seg palestinere, kan flytte dit hvis de vil. De som velger å bli kan få utstrakt selvstyre, men i første omgang ikke israelsk statsborgerskap, sier han.

Stridens kjerne

Noen hundre meter unna ligger Patriarkenes grav, stridens kjerne. I likhet med Tempelet i Jerusalem ble bygningen reist av kong Herodes og bygget av store kalksteiner. Under den enorme strukturen ligger to grotter som skal inneholde levningene av Abraham og de andre patriarkene.

Til tross for at dette er et jødisk bygg, ble jødene utestengt i hundrevis av år. De fikk ikke gå inn i bygningen, som araberne kaller Ibrahimimoskéen, men måtte be i en trapp like utenfor.

Da Israel overtok kontrollen i 1967, fikk både jøder, muslimer og kristne adgang til bygningen og ba side om side. Etter at den jødiske ekstremisten Baruch Goldstein i 1994 skjøt og drepte 29 bedende muslimer der, ble bygningen delt i en moské og en synagoge.

– Det er helt uhørt. Ingen andre steder i verden er en moské blitt delt i to. Vi muslimer burde ikke straffes for handlingene til en jødisk terrorist, sier firebarnsmoren Lina Hammoury (44).

– Bosetterne må ut av Hebron. Det er snakk om jøder fra fremmede land, som ikke hører til her. De opprinnelige jødene i Hebron levde side ved side med araberne og det var gode forhold mellom folkegruppene, sier hun.

– Men de opprinnelige jødene ble massakrert eller fordrevet av sine arabiske naboer?

– Det stemmer, men det var også flere arabere som beskyttet jødene, sier palestina-arabiske guiden.

Hun er imidlertid enig med bosetterne i én ting: Forholdene var bedre før Osloavtalen.

– Før avtalen ble inngått kunne vi bare sette oss i en bil og kjøre til en strand ved Middelhavet. Nå føler vi oss helt innelukket. Ingen jøder kan komme hit for å handle og dersom vi vil reise ut av landet, får vi ikke benytte Ben Gurion-flyplassen. Vi må reise den kronglete veien om Amman, sier hun.

– Alt var bedre før

Hun får støtte av Jacob Natche (56), en lokal glasskunstner, som har hatt utstillinger både i Israel og en rekke andre land.

Litt lenger nede i gaten selger kjøpmannen Jamal (58) klær og vesker. Her henger det netting over souken – et vitesbyrd om at ikke alle bosetterne er like sympatiske som talsmannen deres. Innbyggerne i bosetningen Avraham Avinu har i årevis kastet søppel rett ut av vinduene og ned i den arabiske handelsgaten, og kjøpmennene ble nødt til å henge opp nettingen for ikke å få avfallet i hodet.

– Jeg er for en tostatsløsning, men det viktigste for meg er at bosetterne forsvinner fra Hebron. De hører ikke hjemme her, sier han.

Han viser til at bosetningen Kiryat Arba, grunnlagt i 1968, befinner seg like vest for byen.

– Bosetterne i Hebron kan flytte dit. Hvis det ikke er bra nok, får de reise til Jerusalem, sier han.

Lærdommen fra Hebron-massakren 1929

– Det vil alltid bo jøder i Hebron