Glemselen står alltid på fiendens side. Glemselen er fienden.
Dette var Elie Wisels ord om hvorfor de framtidige generasjoner måtte minnes om historien om det planlagte industrielle folkemordet mot 5–6 millioner jøder under 2. verdenskrig.
Når elever står fram og forteller om betydningen av at nettopp denne historien må bli en del av den nye lærerplanen i historiefaget, er det vel verd å lytte til.
I skissen til ny læreplan som i høst har vært på høring, legges det stor vekt på dybdelæring. Prinsippet må forstås som et uttrykk for at man skal gi muligheter for fordypning og refleksjon i større grad enn i tidligere planer som motvekt mot overfladisk læring.
Annonse
Dette er gode didaktiske prinsipper de fleste av oss kjenner oss tiltrukket av i ei tid hvor de mange nyhetsbildene flimrer over skjermene, og det sensasjonelle får prege mye av den formidling vi møter i de ulike medier.
Men en skole som skal ta sitt dannelsesansvar på alvor må sikre at de historiske «knaggene» holdninger og egne meninger skal skapes på grunnlag av, er på plass.
Ned gjennom historien, også etter staten Israel ble grunnlagt i 1948, må vi erkjenne at antisemittisme fortsatt har plass hos grupper av mennesker verden over. Fiender av Israel og jødene har forsøkt å nedkjempe dette folket med krig og terror, med hatpropaganda og boikottforslag – klare uttrykk for at antisemittismen fortsatt har livsvilkår.
Antisemittismen er på fremmarsj igjen i store deler av Europa, og det er viktig å reagere og minnes, ikke glemme.
I dag må vi dessverre erkjenne at sterke grupperinger over hele Europa som ønsker å fortie jødenes historie fortsatt eksisterer. Ideologier som forårsaket den menneskelige lidelse jødene opplevde, lever i beste velgående blant oss.
Budskapet har ikke stilnet, men fått en ny innpakning.
Også i vårt land er det grupperinger som driver en målbevisst kampanje for å forfalske historien. Sanne demokrater tar avstand fra jødehatets gamle kledning. Men det dukker opp i ny forkledning, tilpasset en ny tid. Vi opplever også i dag en gufs fra en tid vi trodde var et tilbakelagt stadium.
- LO og enkelte politiske partier har seriøst foreslått boikott av israelske produkter.
Annonse
- Undersøkelser blant skolelever i Oslo kan fortelle at det ikke er noen grupper av barn som blir så sterkt diskriminert som jøder
- Ifølge undersøkelsen er «jøde» det mest brukte skjellsordet i skolegården. Selv om det totalt er bare 160 jødiske elever i norsk skole.
- Jøder i vårt land kan stå fram og fortelle om en hverdag som på kort tid har endret seg fra en helt vanlig og fredelig livssituasjon til å måtte slutt å bære Davidsstjerna eller sin kipa i frykt for ubehagelige antijødiske holdninger.
Når drapstrusler og sjikanering får prege hverdagen for jøder i Norge i 2018, kan vi ikke stille oss likegyldig til det som skjer.
Det bør være et varsko til alle deltakere i kampen mot antisemittisme når mange nordmenn sammen med store grupper av europeere kan gi uttrykk for forståelse når synagoger blir angrepet eller satt i brann i vår egen verdensdel – «Jødene har bare seg selv å takke.»
Det er vanskelig å forstå det annerledes enn at en skjev informasjonsstrøm fra forholdene i Midt-Østen helt klart har bidratt til å åpne slusene for at folk tydeligere og stadig oftere gir fritt løp for antijødiske holdninger.
Skal vi kunne ta et oppgjør med denne type holdninger, trenger vi en dybdelæring som formidler historien. Historien om det europeiske industrielle folkemordet må fortelles igjen og igjen. Enkeltskjebnene må minnes. Ikke minst nå, når det nygamle jødehatet demonstrerer sin uhyggelige livskraft. Det gamle spøkelset har funnet nye former, men innholdet er tragisk gjenkjennbart.
Skal vi la oss utfordre og hjelpe den oppvoksende generasjon til å reflektere over ideen om menneskets uendelige verdi, trengs kunnskaper som grunnlag for disse vurderinger.
Annonse
Skal vi bidra til holdninger som understreker alle menneskers verdi uansett rase og hudfarge, og erklære krig mot alle holdninger og ideologier som fratar oss eller andre vår rett til å være menneske som du og jeg, må vi la elevene få fortellingen om hvordan et helt folk var planlagt utryddet.
Vi sier ja til dybdelæring, men la refleksjonene og vurderingen elevene selv skal gjøre få et kunnskapsgrunnlag som gjør disse til noe mer enn synsing.
