Gud og religionsmangfoldet

Er religionsmangfoldet en realitet etter Guds vilje? Spørsmålet er blitt aktuelt etter at den katolske paven og storimamen ved muslimenes ledende utdanningsinstitusjon, Al Azar-universitetet i Egypt, sier nettopp dette i en felles erklæring.

Mange har vært snare til å påpeke at erklæringens siktemål ikke er å si noe om forholdet mellom kristendom og islam, men bare vil gi et bidrag til at vi kan leve sammen i menneskelig søskenfellesskap på jorda. «Menneskelig brorskap» er da også dokumentets tittel.

At mesteparten av den sju sider lange teksten handler om dette menneskelige samliv i forskjellighet, er uomtvistelig. I lys av den undertrykkelse ikke-muslimer lever under i muslimsk dominerte land, er det oppsiktsvekkende at storimamen er med på å slå såpass sterkt slag for den fulle trosfrihet og kamp mot tvang.

En slik vurdering forutsetter naturligvis at dette er en tekst som gjøres kjent vidt og bredt i den muslimske verden, og ikke bare brukes av storimamens folk som et propagandatiltak for tolerant islam overfor den frie verden.

Hvordan utsagnet om religionsmangfoldet som «villet i Guds visdom» skal forstås, avgjøres ikke bare av hva mesteparten av teksten handler om, men også av hvilke overordnede ideer teksten legger for troen på Gud. Introduksjonsavsnittet tar utgangspunktet i at de som skriver har en felles tro på Gud og gjennom dette anser hverandre som søsken.

Selve dokumentet starter med elleve påstander som innledes med ordene «In the name of». De må etter sin oppbygging regnes som grunnleggende. Den første og den siste påstanden innledes med «I Guds navn», med en avsluttende konkretisering som må forstås slik at både storimamens og pavens trosfellesskap er bærere av dette navnet.

Umiddelbart etterpå henvender de seg til verden i egenskap av «vi som tror på Gud og på det endelige møtet med Ham og hans dom på basis av vårt religiøse og moralske ansvar …» I dokumentets konklusjonsavsnitt uttrykkes målsetningen med det de har skrevet. De ønsker at «erklæringen kan være et vitnesbyrd om storheten i troen på Gud som forener delte hjerter».

Denne ordbruken peker ikke bare mot en erklæring som vil si noe om generelt å leve fredelig sammen som søsken på jorda. Utgangspunktet synes å være en forestilling om at vi ved troen på en Gud som har skapt alt, deler det viktigste.

De sier at religionenes «første og viktigste hensikt» er «å tro på Gud». Slik tydeliggjøres at de ikke kunne ha skrevet denne erklæringen sammen med ledere for østlige religioner. Dette kommer fram også i avsnittet med bønn om at steder for tilbedelse må beskyttes, og de nevner «synagoger, kirker og moskeer».

Søskenmetaforen er i seg selv diskutabel. Tenker paven at den her er brukt parallelt med det nytestamentlige søskenbegrepet som utelukkende knytter seg til enhetene i Kristus?

Eller tenker han på «morgendagens søsken», som i Portveien 2? Den språklige tilknytningen til troens søskenforhold som uttrykk for enhet i Gud, peker utover det allmennmenneskelige. I så fall er anklagen paven har møtt om synkretisme (religionsblanding), relevant.

Mest utfordrende er likevel spørsmålet om vi så uproblematisk kan erklære at kristne og muslimer deler troen på den samme Gud. Det er blitt en populær tanke hos oss etter Svein Tindbergs oppsetning om Abrahams barn. Flere burde ha problematisert nettopp det utgangspunktet.

Muhammeds forvrengning av Abrahams-historien 2500 år etter Abraham skal ha levd og fortellingene seinere ble tradert i det jødiske folket, stadfester at islam har et helt ulikt historisk utgangspunkt enn jødisk og kristen tro.

For vår kristne tro på den treenige Gud og på Jesus som Guds inkarnerte Sønn er pavens utgangspunkt umulig. Når han og imamen henvender seg til oss i Guds navn, hvilket gudsbilde er de da sammen om? Det kristne, som enhver muslim må anse som blasfemi, eller det muslimske, som ikke kan tilbe Kristus eller påkalle Gud som Far?

Muslimer og kristne forenes ikke i troen på Gud og utgjør ikke et søskenfellesskap i troens forstand. Derfor har vi ikke, slik de to erklærer, «et stort rom av felles åndelige verdier».

Den kristne kirke må ikke utstyre seg med tanker eller erklæringer som gjør frelsen i Jesus alene utydelig. At ulike kulturer med ulik religiøs dominans bærer gode verdier på skapelsens plan, er viktig og allment anerkjent. Religionene kan også ses på som etablere uttrykk for en åndelig lengsel.

De leder likevel ikke til Gud og til frelsen. Naturligvis skal vi anerkjenne mangfoldet av tro som samfunnsmessig legitimt. Det må likevel ikke forlede oss til å kommunisere som om det finns en åndelig enhet utenom frelsen i Jesus Kristus.

I dette huset skal det bli kirke, moské og synagoge