Gud sendte ikke Messias som et uforpliktende tilbud
Når John Skåland hevder at det kan ligge et dekke over oss kristne, er det interessant å se at han synes å tilhøre en eksklusiv gruppe som evner å se Guds plan der ingen andre ser den.
I et avisinnlegg i Dagen, 19.06.19, fremmer Skåland en rekke beskyldninger om hvordan vår organisasjon har begitt seg ut på ville veier.
Påstanden er krass, men uten substans, referanser eller argumentasjon. Vi finner det likevel nødvendig å imøtegå noen av dem.
Annonse
Dette året feirer Den Norske Israelsmisjon 175 år. Fra starten av har det vært et dobbelt formål som organisasjonen arbeidet for. « Denne Forening har et dobbelt Formaal, dels iblandt de Christne at vække Kjærlighed til Israel, dels iblant Israel at virke Christendommens Fræmme».
Et grunnleggende kall har vært «…at bidrage til at den gamle Pakts Folk, fra hvem Saliggjørelsens Ord er kommet til os, og saa maa lære at kjende Saliggjørelsens Fyrste». Siden den gang har vi utrettelig arbeidet for å dele det mest dyrebare vi har – troen på jødenes Messias, Jesus.
Vår teologi er i sterk opposisjon til erstatningsteologi og topakts-læren, samt retninger innen dispensasjonalismen som søker å avvikle behovet for misjon. At Skåland forsøker å tillegge oss en teologi vi ikke fremmer, er uforståelig og uredelig. I vår prinsipperklæring fra 2004 kommer det tydelig frem at «[…] Israel er Guds utvalgte folk, hans eiendomsfolk (5Mos 7,6; Joel 3,7). Dette bekreftes av Herrens apostel: «Gud angrer ikke sine nådegaver og sin utvelgelse», (Rom 11,29).
Der understreker vi også at vi tar sterk avstand fra « […] en «erstatningsteologi» som representerer en falsk forståelse av forholdet mellom kirken og det jødiske folk». En slik tanke tar nettopp utgangspunkt i samme idé som Skåland forfekter, nemlig at det jødiske folk i sin helhet skal ha takket ‘nei’ til det han kaller « tilbudet om Messias» og at det derfor blir gitt til de hedningkristne å forvalte. Det er en forståelse som er fremmed i Bibelen. Gud sender ikke Messias som et uforpliktende tilbud, men som en oppfyllelse av et forpliktende løfte.
Prinsipperklæringen understreker at løftene til Israel får sin bekreftelse i Jesus (Joh. 5,39). Paulus bekrefter dette når han sier, « For så mange som Guds løfter er, har de fått sitt ja i Ham», (2Kor 1,20). Jesu ord fra Johannes 14,6 understreker at det ikke finnes noen annen vei til Gud, uten gjennom Ham. Dette sa Jesus til sine disipler, som var jøder. Dette understrekes også av Apostlenes ord til de jødiske lederne i Jerusalem, « Det er ikke frelse i noen annen, for i hele verden er det blant mennesker ikke gitt noe annet navn som vi kan bli frelst ved», (Apg 4,12).
Jesus påla sine disipler å gå ut og gjøre «alle folkeslag til disipler» gjennom dåp og opplæring (Matt 28,19). Ved Åndens ledelse ble apostlene senere overbevist om at hedningene skulle innlemmes i Guds folk uten først å bli jøder (jf. Apg 10 og 15). Men at apostlene kollektivt brukte tid på å innse det, betyr ikke at Jesus ikke fremmet det. Vi finner nemlig tydelige indikasjoner på dette helt fra utvelgelsen av Abraham (1. Mos.12,4), og det kommer godt frem i Jesu, og hans disiplers, gjerning – blant annet ved Simon Peters møte med Kornelius.
At Skåland konstruerer et definitivt skille mellom Jesu budskap og Paulus er en gammel feilslutning som vi kan spore tilbake til Markion av Sinope (80–160 e.kr.), og som det ikke finnes noe bibelsk belegg for å etablere. For selv Paulus, hedningenes apostel, oppsøkte alltid jødene og synagogene først for å dele evangeliet med dem.
Paulus er særdeles tydelig på hvordan jøder og hedninger forenes i Kristus når han skriver, « Gjennom ham har både vi [jødene] og dere [hedningene] adgang til Far i én Ånd» (Ef.2,18). Og han avslutter kapittelet med å stadfeste at Kristus er hjørnesteinen som holder hele bygningen sammen (v.20-22).
Annonse
Vi kan være enige med Skåland i at det kan være vanskelig å se Guds fremtidige plan. Det er derfor vi også reiser spørsmålstegn ved hans insistering på en skjematisk dispensjonalistisk tolkningsramme av utvalgte skriftsteder. Vi har troen på en helhetlig tilnærming hvor en må se hele Bibelen sammen og i kontekst, for å kunne si noe om Guds plan. Da fremkommer det tydelig at Gud, fra begynnelsen, ville sende Messias til frelse for alle.
For som Paulus proklamerer, « For jeg skammer meg ikke over evangeliet. Det er en Guds kraft til frelse for hver den som tror, jøde først og så greker. For i det åpenbares Guds rettferdighet av tro til tro, slik det [før Paulus] står skrevet: Den rettferdige skal leve ved tro».
