Gudstro eller galskap

Det går nedover med gudstroen hos oss. Like før påske kom resultatene fra Norsk Monitors undersøkelse om nordmenns forhold til Gud, eller kanskje mer presist: til gud i en eller annen form. 46 prosent av de spurte, helt oppunder halvparten, svarte at de ikke tror på Gud. 34 prosent svarte at de tror. Så sent som i 2013 var de to gruppene jevnstore. Utviklingen ser med andre ord ut til å gå relativt raskt.

Troens innhold

Den som vil kan sette opp en beregning av hvordan situasjonen blir om 10 eller 20 år dersom denne utviklingen fortsetter. Men noe av det slutten av 1900-tallet viste oss, var at gudstroen ikke blir borte selv om sterke krefter arbeider for det. Herrens veier er som kjent ikke våre veier, og våre veier er ikke hans.

Når vi vil vurdere den kristne kirkes stilling i samfunnet er det mer fruktbart å se på andre indikatorer enn den prosentvise oppslutningen. Blant annet burde vi være mer opptatt av å se på troens innhold og karakter, enn på de rent numeriske forholdene knyttet til kirkemedlemskap eller hvor mange som svarer det ene og det andre på spørreundersøkelser.

Eplet og stammen

Siden nyttår har NRK sendt den danske dramaserien «Herrens veier», hvor vi følger familien Krogh. Faren Johannes, spilt av Lars Mikkelsen, er prest. Familien har født frem prester i over 250 år, og Johannes håper å bli familiens første biskop.

Det blir han ikke, og nederlaget er tungt å svelge. Johannes vokste opp med en far som ifølge sønnen var en glimrende prest, men en elendig far. Men Johannes viser selv at epler ikke alltid faller så langt fra stammen som de noen ganger selv kunne ønske - om epler hadde egen vilje.

Selv bærer han med seg et tvisyn, hvor han på den ene siden er en varm og hjertelig sjelesørger og forkynner, samtidig som han også har et mørke i seg. Skuespiller Lars Mikkelsen har selv sagt til den danske Folkekirkens nettsted at Krogh er «en far som er svært dyktig i sitt arbeid, men svært dårlig til å leve livet sitt».

Ærlighet

Familieforholdene er sentrale i de ti episodene av seriens første sesong. Og det er mye som går galt. På flere plan. Samtidig spiller gudstroen inn i de fleste av både relasjonene og valgene. På en eller annen måte. Familien Krogh er slett ikke den første som erfarer at forholdet til Gud kan oppleves både som en kilde til frihet og som en tvangstrøye.

Denne allmennmenneskelige erkjennelsen burde vi egentlig våge å snakke mer åpent om. Vår kristelighet har usunne trekk dersom Bibelens menneskeskildringer er preget av dypere ærlighet enn det vi selv våger å formulere.

Samtidig kan det innvendes, noe Kristeligt Dagblads anmelder Karen Dyssel fortjenstfullt har gjort, at serien, som i sin første episode la opp til å behandle gudstro med en annen type nysgjerrighet enn den vi vanligvis møter i moderne underholdningsprogrammer, henfaller til det «tryggere» grepet å gjøre familiekonflikter og relasjoner til det bærende i fortellingen. Dét finnes det tross alt også mange andre muligheter til å gjøre.

Dypt skuffet

Johannes Krogh er en sammensatt og interessant skikkelse. Han er dypt skuffet over sin far, men har likevel fulgt i hans fotspor. Han virker sterk i sin gudstro, men er samtidig skuffet når Gud ikke innfrir de forventningene Krogh har. Presten er intet forbilde når det gjelder forholdet til verken alkohol eller troskap mot sin kone.

Det er det ingen grunn til å legge skjul på. Og det vet hans kone godt om. Slik sett kunne vurderingen stoppet her: Denne mannen er en hykler. Men om vi nøyde oss med å si det, ville vi avskåret oss selv både fra en potensielt lærerik samtale, og fra en viktig erkjennelse: ja, kanskje er han en hykler. Men er vi ikke alle det?

Kanskje er hans utskeielser større enn dem mange kristne kan kjenne seg igjen i, men hvor store er egentlig forskjellene? Til bunn for fortellingen må vi legge erkjennelsen av at vi alle er skrøpelige mennesker som strever med vårt, og at det er Guds nåde som gjør rik.

Det innebærer ikke noen legitimering av utilbørlig adferd, og det opphever slett ikke behovet for omvendelse. Men det hjelper oss til å møte mennesker med en respektfull anerkjennelse av at også vår skjebne kunne vært annerledes gitt andre omstendigheter.

Foreldregjerningen

Serien er skrevet av Adam Price, som blant annet stod bak den politiske dramaserien «Borgen». «Herrens veier» er resultat av grundige undersøkelser og inneholder et vell av mer eller mindre direkte henvisninger til Bibelen og religiøs historie.

Samtidig er serien tydelig preget av vår egen tid, hvor kristendommen slett ikke kan ta for gitt at det historiske hegemoniet sikrer fremtidig status. Både islam og buddhisme er inne som elementer i serien, selv om Bibelens Gud er den sentrale teologiske grunnforutsetningen.

Adam Price forklarer selv til Folkekirkens nettsted at «I kjernen av den menneskelige fortelling i «Herrens veier» er fortellingen om foreldregjerningen, som er den vanskeligste oppgave noen av oss noensinne kommer ut for.»

Kanskje er dette i seg selv illustrativt, på den måten at gudstroen allerede har blitt såpass perifer i kulturen vår. Dermed kunne det blitt oppfattet som for utilgjengelig å gjøre utforskning av selve troen enda mer sentral i et tv-drama.

Mer intimt enn sex

I seriens første episode er vi med på en debatt mellom fire bispekandidater, hvor Johannes Krogh ligger godt an. Han står frem som en frimodig troende og utfordrer seg selv og alle: «Mine damer og herrer, jeg tror på Folkekirken. Men spørsmålet er om Folkekirken tror på seg selv. La oss delta i kampen, i stedet for å la oss kue. Hvis ateistene oppfordrer folk til å melde seg ut av Folkekirken, så la oss oppfordre dem til å melde seg inn!»

Og Krogh fortsetter: «Jeg tror på Gud. Det er nesten mer kontroversielt å si det enn å fortelle hvor, når og hvordan jeg sist hadde sex. Det kommer akkurat litt for tett på intimsfæren, ikke sant?»

Det talende utsagnet sier ikke så lite om den store samtalen i vår tid, hvor fysisk nakenhet, som tradisjonelt har vært noe privat, har blitt gjort ganske alminnelig, mens det å snakke oppriktig om gudstro fort blir oppfattet som både invaderende og nærmest mistenkelig.

Som Kristeligt Dagblads anmelder sa det: «Vi må nærmest forstå at der i troen ligger en brodd av vanvidd.» På sett og vis står denne betenkningen, eller mistenkeliggjøringen, igjen som noe av seriens røde tråd. Det er trist.

Livsalvor

Men midt i alt det i serien som peker bort fra evangeliet, bort fra Bibelen og bort fra kirken, har jeg likevel latt meg fascinere av hvordan Johannes Krogh snakker om Gud. Han gjør det med et alvor som jeg savner i mye av debatten, også innenfor kirken, om hvem vi tror på.

I en preken, med biskopen på besøk, viser Krogh seg som en utmerket predikant og kommer med følgende avsnitt: «Da Jesus rir inn i Jerusalem på et esel, er det ikke bare snakk om et fysisk inntog. Det er også historien om hans inntog i vårt hjerte.

Gud sender oss ikke noen prangende konge som høyt hevet fra sin elefant skal få oss til å frykte og underkaste oss. Han sender menneskesønnen og lar ham gå blant oss. Blant syke, fattige, utstøtte og kriminelle i kjærlighet. Det eneste han ber oss om, er at vi åpner vårt hjerte.

Og Jesus velger nettopp eselet fordi han vil minne seg selv og alle om fristelsen ved pomp og prakt. Fristelsen er der alltid. Den kommer i mange forkledninger. Og da mener jeg ikke den ekstra sjokoladebiten til kveldskaffen. Jeg snakker først og fremst om for eksempel begjæret etter det som ikke er vårt. Begjæret etter det vi ikke trenger. Eller lysten på det alltid grønnere gresset på den andre siden.

Eller det som Jesus egentlig tar opp her: nemlig trangen til å la oss opphøye av andre. For dermed å skille oss ut fra de andre. Fri oss fra andre. Til sjuende og sist å bli så fri fra alle andre, at vi selv blir Gud.

Vi vil av natur være Gud selv. Men det er bare én Gud, og så lenge stillingen ikke er utlyst må vi nok avfinne oss med å være mennesker. Til gjengjeld er vi som mennesker aldri alene om vi bare åpner hjertet for hans inntog.»

Respekt for Gud

I en annen episode følger vi Johannes’ sønn August, som også er prest, i hans kamper med Gud. August sier det mange mennesker nok har sagt, når trangen til å forstå Gud har ført en helt opp i et hjørne: «Er dette Guds vilje, da er han ikke min Gud.»

Da er det faren griper inn, og det er her noe av livsalvoret trer frem: «Det står du ikke og sier i min kirke!» Det hadde ikke vært det minste oppsiktsvekkende om faren hadde grepet inn i møte med en slik omtale av sønnens mor, for eksempel, for morsrollen er vel - med all mulig rett - noe av det vi respekterer aller mest.

Men det er ikke like vanlig at Gud blir gjenstand for en tilsvarende respekt. Deretter går Johannes Krogh nærmest inn i vekkelsespredikantens sko, idet han prøver å trøste sin fortvilte sønn: «Han ofret alt for din skyld. Alt! Han er i deg! Hele ditt liv har han fulgt deg. Hele ditt liv har dere gått side om side og avsatt to sett med fotspor. Når du føler deg alene akkurat nå og bare ser ett, er det fordi han bærer deg.»

Om vi da tillater oss å legge velviljen til, og ikke stopper opp ved alt det i Johannes’ og familiens liv som kan trekke oppmerksomheten bort fra evangeliet, kan vi kanskje høre noe av vår egen tids rop i Augusts inderlige bønn: «Kjære Gud, hjelp oss nå som vi føler oss aller lengst fra deg. Hjelp oss nå, som mørket er svartest. Hjelp oss nå som vi er aller mest i nød. Hjelp oss nå som angsten er i ferd med å fortære oss.

Hjelp dem som ikke får hjelp. Hjelp dem som ikke når ut til deg. Hjelp dem som har mistet alt håp. Vi er alle dine barn. Vis oss det. Alle oss som vandrer i mørket og ikke finner mening. Alle oss som har fått vite at det ikke nytter. Alle oss som har gitt deg opp fordi vi er blitt redde for å tro. Gi oss et språk så vi kan finne deg igjen. Vis deg for oss.»

Interessant kontrast

Her i Dagen omtalte vi «Herrens veier» 31. desember, like før den ble sendt på NRK. Da sa danske Carsten Hjorth Pedersen, daglig leder i Kristent Pædagogisk Institut, at karakteren Johannes Krogh, verken i overført eller direkte betydning finnes i virkeligheten.

«Han er ekstremt komplisert og hans teologiske posisjon gjenkjenner jeg ikke i det kirkelige landskapet i Danmark», sa Hjort Pedersen. Det er mye ved Johannes Kroghs fremferd som kan synes fremmed.

Men til dels kan han stå som en interessant kontrast til en kristen åndelighet som er nokså ekspressiv og noen ganger høyrøstet på egen hengivelses vegne, men som ikke alltid lodder så dypt som de store ordene kan gi inntrykk av.

Kroghs gudsbilde er definitivt sammensatt, og hans livsførsel likeså, men selve troen ser ut til å stikke dypt. Så får det heller stå sin prøve at troen kan fremstå dåraktig i det moderne menneskets øyne. For akkurat det er slett ikke noe nytt.