Guide til Le Pens Europa
Hvis du ønsker å forstå europeisk høyrepopulisme, er Sørsdahl og Asks bok et godt sted å begynne.
Marine Le Pen og høyrepopulismen i Europa
Forfattere: Elin Sørsdahl og Alf Ole Ask
Cappelen Damm 2017
254 sider, heftet
----------
Da Donald Trump vant valget i november i fjor stod europeiske høyrepopulister i kø for å gratulere. I Trump-triumfen øynet de muligheten for egne nasjonale valgskred. De ønsker å surfe på den samme bølgen av terrorfrykt, innvandringsmotstand, eliteforakt og globaliseringsskepsis som sørget for at mangemilliardæren fra New York så overraskende kunne bytte adresse fra Trump Tower til Det hvite hus.
Samtidig er ikke europeisk høyrepopulisme nødvendigvis det samme som amerikansk. Selv om likhetene er mange, er forskjellene også betydelige. Et eksempel er amerikanske høyrepopulisters konservative synspunkter angående ekteskap og abort. De står i sterk kontrast til meningene hos deres stort sett homoliberale kolleger på den andre siden av Atlanteren.
Men også mellom de ulike høyrepopulistiske partiene i Europa er det store ulikheter. Det er for eksempel et drøyt steg fra antisemittene i ungarske Jobbik til den sterkt israelvennlige Geert Wilders i Nederland.
Journalistene Elin Sørsdahl (TV2) og Alf Ole Ask (Aftenposten) tilbyr nå en guidet tur i dette interessante, frodige og noen ganger skremmende politiske landskapet. Det er et tilbud man bør takke ja til hvis man vil skjønne mer av de strømningene som nå kan gjøre det umulige mulig også i europeisk politikk.
Som det fremgår av tittelen er hoveddelen av boken viet franske Front Nationals leder Marine Le Pen. Det er det gode grunner til. Le Pen er den høyrepopulisten som er klart nærmest maktens absolutte tinde i et stort europeisk land. Hvor langt de høyrepopulistiske strømningene som nå rir Vesten kan føre henne, får vi en pekepinn om allerede på søndag. Da går første runde i det franske presidentvalget av stabelen. Le Pen er favoritt til å gå videre til den avgjørende valgomgangen der løpet vil stå mellom to personer. Vinneren blir president i franske republikkens og dermed også Frankrikes statsoverhode.
Sørsdahl og Ask har lyktes i å lage et spennende portrett av denne utradisjonelle politikeren, som forfatterne mener vil true både euro-valutaen og hele EUs eksistens hvis hun skulle vinne. De to journalistene har hatt tilgang til å dybdeintervjue Le Pen i valgkampens innledningsfase. Det vil si, det er Le Pen som selv har avgjort hvor dypt hun vil gå. Blant annet sier hun blankt nei til å snakke om forholdet til sin far Jean-Marie Le Pen. De har ikke vært på talefot siden datteren kastet sin pappa, som samtidig var både stifter av og ærespresident i Front National, ut av partiet i 2015. Partiets grand old man hadde blitt en for stor belastning både for datteren og hele Front National på grunn av sine ekstreme uttalelser, blant annet om jøder.
Det var også i farshuset at Marines politiske interesse ble vakt. Med et brak. Bokstavelig talt. Marine Le Pen var åtte år gammel da hjemmet deres ble rammet av et bombeangrep. Dynamittlandingen sprengte et stort hull i betongveggen i huset. Terrorister ville sette en stopper for Front National-lederens politiske aktivitet. I stedet oppnådde de å skape et sterkt politisk engasjement hos en ny generasjon Le Pen.
Forfatterne turnerer intervjuene og beretningen om Le Pen med skildringer fra valgmøter og andre treff med Front Nationals mangfoldige grasrot. Det er et vellykket grep som er med på å gi sluttproduktet en noe ledigere stil, i tillegg til alt det informative og akademiske.
Det beste med boken er likevel at den evner å tegne et helhetlig bilde av den høyrepopulistiske bevegelsen i EU-landene. Blant annet analyserer Sørsdahl og Ask de ulike strategiene som høyrepopulistiske partier i Europa bruker for å skaffe seg innflytelse og gjennomslag. De fleste søker regjeringsmakt. Men ikke alle. Et viktig unntak er Dansk Folkeparti som bevisst heller velger å være et støtteparti for en regjering enn selv å sitte i den. Partiet styrer i realiteten dansk innvandringspolitikk, mens de ikke trenger å ta ansvar for regjeringens mer upopulære avgjørelser.
Forfatterne antyder at det faktisk kan være den fremgangsmåten som sikrer størst politisk gjennomslag, i hvert fall hvis man har tenkt å kombinere det med varig høy oppslutning. De viser til Sannfinnene i Finland som fikk manøvrert sin populære og populistiske leder Timo Juhani Soini inn i utenriksministerstolen. Men partiets anti-elitistiske velgere er ikke synlig imponert og har sendt Sannfinnenes tungt nedover på meningsmålingene.
Et av bokens kapitler har tittelen «Eliten som sier den er folkelig». Og kanskje er det her høyrepopulismen kan komme til å stange hodet i taket? Kan man fortsette å angripe eliten fra regjeringsposisjon? En statsråd er vel per definisjon selv en del av eliten?
Svarte regjeringsbiler og privatsjåfør må vel representere en aldri så liten utfordring for det folkelige imaget selv hos den mest ustriglete populisten? Eller hva, Per Sandberg?