Hadde bare kristne venner. Så flyttet hun

I fjor høst ble det klart at Astrid og ektemann Pål Sverre Aasen skulle flytte fra Lofoten til Narvik i Ofoten. Da paret møttes for noen år tilbake, fant de straks ut at de hadde et felles kall om å bosette seg i nord og bygge kirke.

Forrige helg holdt Aasen seminar på en konferanse i regi av kvinnenettverket i Norsk Luthersk Misjonssamband. Der snakket hun om å leve disippellivet og om å leve utenfor komfortsonen.

– Det handler om å leve i en form for usikkerhet, og man må ofre noe. Samtidig er det en erfaring av å være trygg, sier hun.

«Hvor du vil bo, vil jeg bo»

Evangelieteksten førstkommende søndag handler om Rut som velger å forlate sitt eget land og folk for å være med svigermoren Noomi. «Dit du går, vil jeg gå, og hvor du bor, vil jeg bo. Ditt folk er mitt folk, og din Gud er min Gud, sier hun.

Bibelverset har Aasen og ektemannen fått gravert inn i gifteringene sine.

Aasen har ikke forlatt sitt eget land, men to ganger har hun valgt å bryte opp fra et trygt og godt miljø for å bosette seg på et sted der hun tror at Gud ønsker å bruke henne.

Den første gangen var da hun flyttet fra Knarvik utenfor Bergen til Bodø for å ha turnusplass som fysioterapeut.

– På det tidspunktet hadde jeg bare kristne venner og brukte all min tid på kristne aktiviteter, forteller hun.

En annen måte å leve på

I Narvik, der de har bodd det siste året, er det få kristne. På gudstjenestene i pinsemenigheten er de som oftest under ti personer. Aasen forteller at hun har startet et barnekor i håp om å nå folk fra Narvik gjennom det.

– Enda et steg utenfor egen komfortsone, kommenterer hun.

Privat og på jobb møter hun få kristne og må forholde seg til at folk tenker og lever annerledes enn henne. Det har fått henne til å tenke over hvordan hun lever.

– Gjenspeiler mitt liv at jeg er kristen, eller fremstår jeg bare som en helt vanlig person? spør hun.

Av samme grunn

Hun viser til Jesus som kom til jorden for at mennesker skulle få mulighet til å bli frelst.

– Han kom hit som en tjener. Det er også vårt kall. Men hvordan harmonerer tjenertanken med det livet vi oppfordres til å leve i 2019 med mye fokus på å realisere seg selv? Det er ikke nok å ha en jobb. Man skal ha den beste jobben, de beste relasjonene og den beste ferien. I tillegg skal man dokumentere at man har vært der. Det handler i stor grad om eksponering, oppsummerer Aasen.

I november i fjor ble det kjent for venner og bekjente at hun og familien skulle flytte fra Lofoten, der de hadde skapt et hjem. «Det var her i Lofoten eg forsto kva det er å leve,» skrev hun på Facebook.

Aasen la ikke skjul på at det var fristende å bli. De hadde fått gode venner, hus, hjem, jobb og fantastisk natur. Men tanken på at Gud ønsker å frelse alle, gjorde at de valgte å flytte enda lenger nord.

Uoverkommelig situasjon

Nå har de bodd i Narvik i ni måneder. Etter en tøff start lever de et godt liv.

– Det var vinter, mørketid og snø da vi kom. Alt og alle var ukjente, og vi hadde ikke noe hus å flytte til. Vi hadde to hus i Lofoten som vi fortsatt betalte på. I tillegg måtte vi betale leie på en leilighet midt i sentrum av Narvik. Situasjonen var egentlig uoverkommelig.

Da det stormet som verst, fikk de solgt det ene huset. Helt overraskende fikk de også en større sum med penger.

– De kunne ikke ha kommet på et bedre tidspunkt, sier hun.

Ekteparet visste at økonomien ville bli vanskelig i starten, men de flyttet i tro på at Gud ville forsørge dem. Da de skulle kjøpe hus i Narvik, var det flere interesserte. Ekteparet Aasen bød 100.000 under prisantydning, men fikk likevel tilslaget.

– I dag har vi fått et fantastisk hus og gode venner. Ungene trives, og i desember får vi vårt tredje barn. Livet har gått fra desperasjon til velsignelse. Vi har fått langt mer enn det vi trodde vi skulle få, sier Aasen.

Knyter seg i magen

Fortsatt kan hun kjenne at det knyter seg i magen når hun tenker på de første månedene i Narvik.

– Det føltes veldig usikkert, og det var vanskelig å finne fotfeste fra dag til dag. Det var vanskelig å fremstå som trygg overfor barna når jeg grep meg selv i å tenke: «kjære vene, hva har vi gjort?»

I Narvik har de ingen stor menighet i ryggen, og Aasen sier at hun kan kjenne på «motvind». Likevel har hun en urokkelig tro på at situasjonen skal snu.

Som personlig trener opplever hun at hun får en del interessante samtaler med folk, og hun får så inn noen verdier.

– Vi er ånd, kropp og sjel. Vi trenger ikke å ha den perfekte kroppen for å leve et godt liv, utdyper hun.

Et vanlig menneske

Hun er opptatt av å vise folk at hun er et helt vanlig menneske som opplever nedturer og oppturer, samtidig som det er en himmel over det hele.

– Hvordan er livet nå, sammenliknet med da du bare hadde kristne venner?

– Jeg opplever at det er bedre - på alle måter. Det er mye mer mangfoldig og interessant. Før møttes vi i en bibelgruppe der vi diskuterte ting vi alle var enige om. Nå handler livet i større grad om å svare på spørsmål som folk oppriktig lurer på.

Aasen er bevisst hvordan hun legger opp timeplanen. Hun skal kunne ha tid til familie, jobb, menighetsliv og til mennesker som er nysgjerrige på troen.

– Får jeg en god relasjon, vil jeg være klar for det. Men det handler også om å bare ha tid til å ta vare på seg selv. Sitte i sofaen og drikke kaffe, helt alene, eller trene og gå tur, sier hun.