- Han er ikke lenger min sønn
Da afghanske «Reza» ble kristen, ble han anmeldt til politiet av sin egen far.
Konvertitter blir ikke bare forfulgt av staten, men møter ofte et massivt press fra familien.
Reza oppdaget tidlig at den som var lunken overfor islam, fikk trøbbel i Afghanistan. Han var nettopp ferdig med grunnskolen og hadde begynt i lære på et bilverksted, da eieren reagerte på at Reza gikk sjelden i moskeen.
Annonse
- Hvis jeg ikke gikk i moskeen, slo han meg med ledningsstumper, forteller den unge afghaneren, som ønsker å skjule identiteten sin av hensyn til sin egen og familiens sikkerhet.
- Jeg forsto ikke hvorfor han gjorde det. Jeg forsto heller ikke hvorfor Taliban mishandlet folk på gaten, fordi de mente mennene hadde for langt hår og damer burde holde seg hjemme. Og jeg forsto slett ikke hvorfor vi måtte lære om islam på arabisk, som var så vanskelig å forstå.
Mens spørsmålene kvernet rundt i Rezas hode, kom han over de to kristne satelittkanalene Nejaht og Mohabat som sendte program på hans eget språk, dari og farsi.
Sent på natt, mens resten av huset sov, snek han seg til å følge med på de kristne programmene. Gradvis våknet en nysgjerrighet på den kristne troen.
Hemmelig tro
Teolog og forsker ved Cambridge, Ziya Meral, hevdet i Dagen at minst 80 prosent av de som konverterer fra islam til kristen tro, etter noen år går tilbake til islam.
Den viktigste grunnen til dette er at konvertitter utsettes for et så massivt press fra myndigheter, lokalsamfunn og familie at det blir nesten umulig å stå imot.
I rapporten «No Place to Call Home» forklarer Meral hvordan problemene tårner seg opp for konvertittene.
Annonse
En av de største utfordringene er reaksjoner fra familien. Mange konvertitter holder troen hemmelig i flere år. For Reza, som bodde hjemme med foreldrene og flere søsken, var dette umulig.
- Min far lurte på hvorfor jeg ikke gikk i moskeen. Jeg forsøkte å snakke det vekk, for jeg våget ikke si at jeg ikke ville være muslim.
Snart la også en av de eldre brødrene merke til at Reza var forandret og begynte å stille spørsmål. Reza innrømmet at det var vanskelig å tro på det imamene forkynte. Han argumenterte også med at kristendommen var eldre enn islam, og at det var problematisk at Muhammed hadde brukt tvang for å få folk til å bli muslimer.
- Dere er ombord i et tog som dere tror går til himmelen, men det gjør det ikke, sa Reza til broren.
- Du er gal. Du har drukket alkohol, svarte broren.
Skam for familien
Familienes sterke reaksjoner når en person forlater islam, handler om litt av samme dynamikk som vi ser ved æresdrap, forklarer Meral i rapporten.
I muslimske land i Midtøsten og Nord-Afrika knyttes en persons verdi til ære. Når en person fører skam over seg og familien, må æren gjenopprettes. Hvis ikke familien gjør sin plikt, må lokalsamfunnet gripe inn og gjenopprette æren.
Annonse
«Siden det å konvertere fra islam blir sett på som en av de verste måtene å krenke religionen på, bringer dette skam både over den enkelte og hele familien. Fra et muslimsk perspektiv handler det ikke om religionsfrihet, men om forræderi. I en slik situasjon må familiens ære forsvares, koste hva det koste vil», skriver Ziya Meral.
Panikk
I starten vil familien ofte velge å tie om den som har forlatt religionen - så lenge konvertitten selv ikke går offentlig ut. Dette gjorde de også i Rezas tilfelle. Men når skammen ikke lenger kan skjules for storfamilie og naboer er det en sterk forventning om at familien må ta affære og gjenopprette æren.
- De gav meg mange muligheter til å omvende meg, men jeg nektet, forteller Reza. Så, en kveld kom faren og broren og krevde å få snakke med ham. Før de kom inn hadde søsteren hørt dem nevne politiet ute på gårdsplassen. Hun fikk varslet Reza, som fikk panikk og stakk av. Han skjønte at nå var det alvor.
- Jeg søkte hjelp hos en fetter som bodde på en annen side av byen. Gjennom ham fikk jeg vite at far hadde ment alvor. Politiet kom virkelig hjem til oss denne kvelden.
«Han er ikke min sønn lenger», svarte faren, da denne fetteren senere forsøkte å skape forsoning med familien. Bare hvis Reza ville be om tilgivelse og kysse sin fars hånd, kunne han få komme hjem.
Fryktelig alene
Reza forteller at han var urolig og kjente seg fryktelig alene. Å oppsøke et kristent fellesskap i Afghanistan var ikke bare vanskelig fordi de knapt finnes, men også svært farlig.
Annonse
- Det var ikke en gang mulig å få tak i en bibel. Og hadde jeg likevel fått tak i en, ville jeg ikke turt å ha den hjemme.
Reza så ingen annen utvei enn flukt. Han fikk litt økonomisk støtte fra fetteren og kom i kontakt med menneskesmuglere. Med deres hjelp kom han seg til Tyrkia, og videre til Hellas, Italia, Tyskland og Norge.
Reza forteller begeistret om hvordan han la livet i Guds hender på reisen. Han fikk konkret og uventet hjelp som styrket ham i troen. Blant annet møtte han mange flotte kristne i Italia
- At jeg valgte Jesus, er det største som har skjedd i livet mitt.
Mistrodd
Det første møtet med norsk kristenhet, var derimot en nedtur.
- Jeg oppsøkte en prest i Trondheim for å bli døpt, men han trodde ikke på meg. Han trodde jeg hadde konvertert for å få oppholdstillatelse.
Senere kom Reza i kontakt med KIA (Kristent Interkulturelt Arbeid) som hjalp ham med opplæring og satte ham i kontakt med andre kristne. For tre år siden fikk han oppholdstillatelse. I dag er han aktiv i en menighet i Bergen.
Annonse
Reza erkjenner at det var hardt å bli utstøtt fra familien i en kultur der familiebåndene er svært sterke.
- Familien er veldig viktig, men det er også viktig å følge sin overbevisning, sier han og forteller at han har kontakt med moren og søstrene på Skype.
- Alle mødre er glade i barna sine, smiler han.
- Kan du noen gang reise tilbake til Afghanistan?
- Nei. Ikke fordi jeg er redd min far og mine brødre. Jeg tror ikke at de er direkte farlige. Men staten er farlig. I Afghanistan er det dødsstraff for å forlate islam.
DAGEN
