Han gjorde radikal kristentro mandig og full av testosteron

Det var med stor sorg at jeg mottok nyheten om Carmans bortgang. Idet jeg scrollet nedover Facebook-feeden min vasset jeg plutselig i erklæringer av sorg og beundring. Det mest overraskende var at så mange av mine kristne venner, fra et virvar av kirkesamfunn, uttrykte hvilken betydning Carman hadde hatt for deres vandring med Jesus.

Hva gjorde at denne mannen berørte så mange mennesker over så mange år?

Banebrytende artist

Carmelo Domenic Licciardello, med artistnavnet Carman, hadde en eventyrlig karriere som strakk seg over 40 år. Han solgte over 10 millioner plater, ble nominert til fire Grammy-priser og hadde den meste besøkte kristne konserten noensinne med 80.000 personer tilstede.

Han var nytenkende og sjangeroverskridende i sin musikalitet. Man skulle være musikalsk garvet for å klare å henge med i svingene fra utgivelse til utgivelse. Carman var også banebrytende i sine musikkvideoer, med sine påkostede kulisser, tydelige historiefortelling og geniale narrativ.

Artisten Carman hadde en unik evne til musikalsk fornyelse. De gangene han ikke skapte trendene selv, lente han seg på den siste musikalske trenden innen kristen musikk.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Innpakket predikant

Carmans store lidenskap var å formidle de gode nyhetene om Jesus til stadig nye mennesker.

Selv uttalte han: «Musikken er det beste og mest effektive redskapet for å vinne flest mulig mennesker for Kristus». Derfor arrangerte han store gratis-konserter over hele verden, der han inviterte mennesker til å ta imot Jesus.

Likevel hadde han også et ønske om å utruste de som allerede var kristne. I mange av hans sanger snakket han mer enn han sang, og tekstene var alltid svært tydelige med et hav av bibelsitat. Ikke bare holdt han seg musikalsk relevant, men han hadde også en evne til å treffe de kristne trendene når det gjaldt budskapet sitt.

Mandig åndskamp

Mens mine kamerater hadde plakater av Metallica eller Michael Jackson på sine gutterom, hadde jeg plakat av Carman. Jeg skammet meg likevel ikke.

Carmans musikkvideoer oste av action og testosteron. Hans budskap om å gå til frontalangrep på djevelen traff veldig godt i det kristne landskapet verden over. Carmans tydelighet når det gjaldt den pågående åndskampen ble både omfavnet av de evangelikale på høyresiden i USA (som ikke har pasifisme som fremste kjennetegn), og den fremadstormende trosbevegelsen.

Unge kristne verden over jublet idet Carman skjøt på djevelen med revolver i musikknummeret «Satan: Bite The Dust», sprengte tronen til djevelen i «Revival In The Land» og jaget djevelen med balltre i «Slam». Åndskampen vi befant oss i som unge, ble oppfattet som svært reell.

Når jeg ser tilbake på denne tiden mange år etterpå innser jeg at vi kanskje kunne flyttet noe av fokuset vi hadde på djevelen over på Jesus. I tillegg var det kanskje ikke demonfyrsten av Persia som forårsaket at bilen fikk motorstopp, men heller at vi hadde glemt å fylle motorolje? Likevel ble Carmans tekster om bønnens kraft en verdifull ballast som jeg tok med meg videre.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Radikal etterfølgelse

Utover 90-tallet var den radikale etterfølgelsen av Jesus den nye trenden. Misjonsiveren var stor, og på gater og torg over hele verden var det svært sannsynlig at man traff på et team med unge mennesker fra Ungdom i Oppdrag som spilte dramastykket «The Champion», der Jesus og Satan ender opp i bokseringen, regissert av Carman.

Den amerikanske artisten formidlet også noe av denne radikaliteten og følelsen av unntakstilstand. I Mission 3,16 opptrer han som spesialagent med verdens største oppdrag: Å utføre misjonsbefalingen. I «Great God» er Carman en ridder som er villig til å ofre alt.

I R.I.O.T. (Righteous Invasion of Truth) synger han så treffende: «Desperate times need desperate action».

Dessverre oppsto det en rekyl-effekt hos mange unge mennesker som var radikale i utførelsen av misjonsoppdraget på denne tiden. Flere opplevde at de løp sprint, og ikke maraton. Organisasjonene de jobbet for hadde ikke lært dem hvordan de kunne leve bærekraftige og hele liv for Jesus. Både Carman, og de fleste av de voksne lederne i misjonsorganisasjonene, hadde selv dype røtter i Gud. Det manglet mange av oss jyplinger.

Rett etter fullførelsen av videregående skole skulle jeg i min iver plante menighet i Tyskland. Ute på misjonsmarken møtte jeg den beryktede veggen. Bibelordet jeg da fikk var: «Hva hjelper det om du vinner hele verden, men tar skade på din sjel». Min søken etter dypere røtter førte meg først til bibelskole, og deretter videre til teologistudiet.

Mennesker i sentrum

Et oppriktig ønske om å kommunisere bedre med omverdenen førte til neste trend: En bølge av søker-sensitive kirker.

Stramme kjøreplaner, spektakulære storskjerm-produksjoner, polerte andakter og forutsigbare gudstjenester skulle gjøre det lettere å invitere med seg kirkefremmede. Det eneste problemet var den snikende sekulariseringen denne trenden førte med seg. Som Magnus Malm skriver i Fri til å følge:

«Sekulariseringen skjer gjennom velmente tankemønstre og arbeidsformer som skal være til «støtte», og dermed fjerner vår konkrete avhengighet av Gud og dermed hjelper oss til i praksis å leve som om Gud ikke finnes».

Ved første øyekast kunne det se ut som om Carman var en del av denne bølgen. Han uttalte: «Jeg gjør Jesus velsmakende for vår amerikanske kultur. På en måte som alle kan forholde seg til».

Likevel var det kun innpakningen som han kontinuerlig tilpasset en amerikansk kultur i endring. Det tydelige og kompromissløse budskapet om hva det vil si å være en Jesu disippel endret Carman aldri på.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Gud i sentrum

Nå er det en ny trend som feier over unge kristne i den vestlige verden. Det er unge mennesker som samles med kun en agenda. Gud selv. Hans manifesterte nærvær. Å lytte til Hans ord. Disse unge menneskene feirer gudstjenester som gir rom for Den Hellige Ånds virke og nærvær.

Spesielt er lovsangen viktig, og gjennom å fokusere på Guds storhet blir mennesker berørt, frelst, helbredet og satt fri. Som pastor merker jeg denne lengselen hos våre unge voksne. Jeg merker det samme hos studentene jeg underviser ved Høyskolen for ledelse og teologi. De er lei av velformulerte andakter som kun ender opp med å bli akrobatiske øvelser for tanken. De lengter etter Guds nærvær og kraft.

Carman formidlet dette gjennom hele sin karriere. Spesielt mot slutten av karrieren merker man at gudsfokuset blir sterkere, og nydelige lovsangsalbum som «Passion for Praise», «House of Praise» og «Instrument of Praise ser verdens lys».

Fullførte løpet

Da Carman døde den 16. februar 2021, kun 65 år gammel, uttalte hans manager, Matt Felts:

«Denne verden har mistet et lys i mørket, men i dag fikk endelig Carman med sine egne øyne se frukten av sitt arbeid».

Hemmeligheten bak Carmans suksess var ikke hans evne til å treffe de musikalske og kulturelle trendene blant de kristne. Hans hemmelighet var at han hadde en genuin relasjon med Gud. Ut ifra denne relasjonen kom kreative måter å formidle de gode nyhetene om Jesus. Noen ganger traff han trendene. Noen ganger skapte han trendene. Noen ganger motarbeidet han trendene.

Uansett fullførte Carman løpet. Nå har vi muligheten til å ta opp stafettpinnen.

Carman er død

Carman: - Jeg er fri fra kreftsykdommen