Han lærte slitne mennesker å blåse retrett

De møttes da Joachim Grün sto ved et veikryss i livet. Den unge, tyske teologen Grün hadde flyttet til Norge og giftet seg. Han hadde et brennende ønske om å etablere et sted for bønn og enhet i Kristus, men møtte laber respons blant norske kristne.

Det var da han fikk den overraskende innskytelsen om å søke råd hos Edin Løvås. Grün gjenforteller hva som skjedde:

«Er dette av Gud?» spurte han fortvilet.

De satt ved et kafébord i Oslo. Grün hadde nettopp fortalt om kallet og visjonen. Oppmuntret av varmen han ble møtt med, delte han sine innerste tanker. Han ønsket at Løvås skulle prøve dem åndelig.

Hele tiden satt Løvås oppmerksomt lyttende. Til slutt nikket han bekreftende.

«Ja, visjonen er fra Gud», sa Løvås og fortsatte:

«Gå i plogspissen. Vær sterk og frimodig».

– De ordene har jeg aldri glemt. Det var bekreftelsen jeg trengte da jeg var langt nede, sier Grün til Dagen.

I svensk eksil

Forfatteren og predikanten Edin Løvås visste alt om hvordan det var å ikke bli forstått.

Som ung vekkelsespredikant talte han for fulle benkerader i kirker og misjonshus. I biografien «Snekkersønnen» beskrives han slik:

«Han hadde knelt og bedt til Gud med tusenvis av syndere. Han kunne alle vekkelsesmøtets håndgrep. Evangelisten Løvås kunne male Kristus for øynene på sine tilhørere. Som om de så den oppstandne».

Likevel ble han møtt med økende skepsis, fordi han var opptatt av ting som meditasjon, mystikk og retreat. Han dannet Disippelordenen, som var åpen for kristne brødre av alle konfesjoner, og som kjøpte et småbruk i Ottadalen, der de med tiden bygget opp retreatstedet Sandom.

Rykter

Løvås tilhørte Det Norske Misjonsforbund (i dag Misjonskirken Norge). Ledelsen var urolig. Ryktene gikk om klostervesen og katolske tendenser, skriver biografen Knut Grønvik. Selv Aftenposten skrev kritisk om Sandom.

Stadig flere dører ble lukket og talerstoler stengt. Predikanten ble arbeidsledig og måtte dra i eksil til Sverige, men her ble han til gjengjeld omfavnet. I 20 år reiste han Sverige på kryss og tvers som forkynner.

Etter hvert vokste også anerkjennelsen i Norge. Stadig flere fant veien til Sandom for å lære om Jesusmeditasjon og disiplin i bønnelivet. Han vant ny respekt i bredden av Kristen-Norge som retreatleder, forfatter og forkynner.

«Denne radikale, ustyrlige villmannen av en predikant og vranglærer, denne mystiske Løvås – snart lyttes han til over alt og av alle. Hans budskap skaper enhet», oppsummerer Grønvik i biografien.

Venn og far

En av de mange som husker Edin Løvås med takknemlighet, er nevnte Joachim Grün, som i dag er leder av Solåsen Pilegrimsgård i Son.

Retreatsenteret ligger vakkert til på en høyde med utsikt over Oslofjorden. Her åpner de dørene for mennesker som søker stillhet på retreat, prester som vil fordype seg bedende i teologien og andre veifarende – som vandrere langs den gamle pilegrimsleden til Sverige.

For Joachim Grün ble samtalen ved kafébordet i Oslo starten på et vennskap som kom til å prege livsveien hans.

– Vi var venner. Samtidig var Edin Løvås en faderlig skikkelse som bekreftet kallet jeg hadde hatt siden studietiden.

Kallets kors

Å møte et menneske med et beslektet kall, opplevdes som en gave for Grün.

– Vi delte ikke bare samme visjon, men hadde begge opplevd kallets kors. Vi hadde hatt våre nedturer og vanskelige erfaringer, forteller han.

Etter det første møtet reiste Grün mange ganger til Kornsjø der Løvås bodde. De hadde teologiske samtaler mens de vandret i skogen langs svenskegrensa. I Løvås fikk Grün skriftefaren og veiviseren han trengte, men også en kamerat han kunne spise og le sammen med.

– Han hadde alltid humoristiske fortellinger på lur. For ham var det viktig å balansere alvoret i troen. Omvendelsen og gleden hørte sammen, minnes han.

Samarbeid

De to begynte å samarbeide. Grün fulgte Løvås til Sandom. Han fikk sine første erfaringer med å lede retreater på Tomasgården, retreatstedet som Edin Løvås bygget opp på Kornsjø.

I ni år bodde Grün og familien ved Modum bad, der kona, Aud Mona Sigvartsen Grün, arbeidet som psykiatrisk sykepleier. I dette miljøet fikk han støtte for å danne Peterstiftelsen, en kristen, økumenisk organisasjon som arbeider for fellesskap og enhet mellom kirkesamfunn.

I 1995 kjøpte Peterstiftelsen eiendommen som i dag er Solåsen Pilegrimsgård. Edin Løvås var en pådriver for å få startet pilgrimsgården.

Lengsel etter stillhet

Joachim Grün kommer fra Siegen, et vekkelsesområde midt i gamle Vest-Tyskland. Han forteller at han vokste opp i en misjonsforbundsfamilie og bøyde kne for Jesus som Herre på en speiderleir 13 år gammel.

– Jeg fikk ny livsglede og kraft, men ble også fylt av en sterk lengsel etter stillhet og bønn, sier han om overgivelsen.

Etter fullførte teologistudier i Heidelberg, ble veien til doktoravhandling stengt, da veilederen i systematisk teologi plutselig døde. I stedet ble en annen dør åpnet. I løpet av studietiden hadde han kjent et kall som sprang ut av Jesu bønn om enhet i Johannes 17, 21:

Må de alle være ett, slik du, Far, er i meg og jeg i deg. Slik skal også de være i oss, for at verden skal tro at du har sendt meg.

– For meg som var aktiv i lagsbevegelsen og gjerne ville føre mennesker til tro, åpenbarte Jesu bønn at veien til verdens tro går gjennom enhet.

Han lengtet etter et sted der bønnen sto i sentrum. Det skulle være et sted der en søkte enhet med Kristus og med andre Kristus-troende, og samtidig var rotfestet i bibeltroskap og troskap til en felles kristen apostolisk overlevert tro.

– Selv var jeg blitt en luthersk teolog som på min lange pilegrimsvandring hadde fått et økumenisk hjerte, sier han.

Bedende lesning

På grunn av korona ble det vanskelig å reise til Solåsen Pilegrimsgård for å møte ham. Intervjuet må foregå på telefon.

– Hvorfor ble nettopp Edin Løvås så viktig for deg?

– Han sto for en teologi og spiritualitet lik den jeg hadde erfart som ung i Tyskland, svarer Joachim Grün.

Han forteller at lengselen etter kristen enhet var noe av det som bandt dem sammen. Interessen for retreat, meditasjon og tidebønner likeså. Begge var opptatt av helliggjørelse; at det kristne livet må omforme en innenfra, fra hjertet. Og at læren om å skjelne ånder, som Grün i møte med ignatiansk veiledning erkjente var blitt nedtonet i protestantisk lære, igjen måtte bli en sentral del av teologien.

Han var dessuten begeistret for måten Løvås leste Bibelen:

– Løvås praktiserte en bedende, mediterende måte å lese Guds ord på, der en gikk inn i teksten med sin indre forestillingsevne. Dette var langt på vei ukjent i Norge på den tiden.

Kristus-erfaringer

Når Grün skal forklare hvorfor han følte slikt sterkt slektskap til Edin Løvås, var det ikke minst at han kjente seg igjen i den sterke, indre relasjonen den 24 år eldre predikanten så ut til å ha til Jesus.

– Vi hadde begge hatt mystiske Kristus-erfaringer, der Kristus var blitt veldig levende.

Han forteller at Edin Løvås så Jesus for seg på gaten i Oslo. Hendelsen er beskrevet i Løvås-biografien «Snekkersønnen»:

«En lastebil dundrer oppover Toftes gate ved Birkelunden. En ung mann bråstopper ute i gata og venter til bilen har passert. Akkurat da, midt i larmen, kjenner han det som om Jesus stiller seg foran ham. «Vil du?» spør Mesteren. «Ja, jeg vil», svarer han som skulle bli disippel».

Selv hadde Joachim Grün en livsforvandlende Kristus-opplevelse mot slutten av gymnastiden.

– Jeg var i bønn da jeg fikk en erkjennelse av at Kristus var alt. At han var hele tilværelsen. Over alt og i alt. Det var en sterk, uforglemmelig erfaring som har ledsaget mitt liv.

Kristus-mystikk

Grün forklarer Kristus-mystikk som å søke, erfare og finne alt i Kristus og dermed Gud. Det handler om hjertets bevegelse mot Gud, slik det blant annet kan oppleves i den enkeltes bønnerom. Samtidig handler det om en felleskirkelig sannhet, nemlig at den troende beskrives hele 164 ganger i Bibelen som «i Kristus».

Han minnes samtaler med Løvås der de blant annet diskuterte hvordan Kristus-mystikken kunne virke misjonalt. Blant annet i møte nyreligiøsitet der Kristus-mystikk kan føre den søkende inn til Kristus.

Og han tror at nettopp Kristus-begeistringen var en av grunnene til at Edin Løvås kommuniserte så godt med ungdom, selv på sine eldre dager.

– Han snakket ofte om at vår tid trenger Kristus-disipler, altså disipler som omgås Kristus personlig i bønn og stillhet.

På Solåsen pilegrimsgård er målet at Kristus-mystikken skal være en rød tråd i alt de gjør.

– I Peterstiftelsen ønsker vi å gå inn i teologien rundt Kristus-mystikk og fordype og videreutvikle det Edin Løvås brakte inn, sier Grün.

– Hva vil du si Edin Løvås betydde for norsk kristenliv?

– Jeg spurte ham en gang hva han gledet seg mest over. Da svarte han følgende: «At jeg har fått nåde til å flytte tyngdepunktet for lutheranerne, fra ekstrem opptatthet av rettferdiggjørelse til Jesus som person, og å flytte tyngdepunktet for pinsevennene fra åndens dåp og fylde, til Jesus som person. For det er jo han som har kraften, og har vi ham, så har vi alt.»

Over alt

I 1986 fikk Joachim Grün et av mange håndskrevne brev fra Edin Løvås. Det kom med en utfordring:

– Nå trenger retreatbevegelsen et tidsskrift, sa Løvås, som mente Grün kunne starte det.

Grün vegret seg først. For ham som hadde tysk som morsmål var det ikke umiddelbart enkelt, men han lot seg overbevise da han fikk en redaksjonsgruppe til hjelp og forsikringer om at både Peterstiftelsen, Sandom og retreatsentrene Tomasgården og Lia Gård var støttende.

Tidsskriftet fikk navnet «Over alt» - inspirert av Efeserbrevets ord om at Kristus er Herre over alt, og skulle vies til artikler om bønn, meditasjon og Kristus-mystikk.

Etter hans død i 2014 kom tidsskriftet som en spesialutgave med 50 Løvås-perler. En av perlene handlet om å være gammel og fylt av himmelhåp.

«Nettopp dette, at håpet er knyttet til Kristus Jesus og hans oppstandelse, kan være til hjelp, trøst og oppmuntring for mange gamle mennesker», skrev Løvås i denne artikkelen.

Oppstandelsen

Når Joachim Grün får spørsmål om hva han verdsetter høyest av arven fra Edin Løvås, er det nettopp den sterke vektleggingen av oppstandelsen han nevner.

– Han fornyet himmelfartsfesten som var på vei ut av den kristne festkalenderen, sier Grün, som håper at Kristi Himmelfartsdag igjen må bli en stor, kristen festdag.

Det var nettopp på himmelfartsdagen i 1998 at Solåsen Pilegrimsgård ble økumenisk innviet med Edin Løvås, biskopene Ole Nordhaug og Even Fougner, samt representanter fra over 20 kirkesamfunn til stede.

– Himmelfartsdagen minner oss om at Kristus ikke bare forsvant, men at han steg opp for å kunne fylle alt i alle. Det er fordi han steg opp til himmelen, at han blir virkelig nærværende og kan bli en erfaring for menneskene, sier Joachim Grün.

Humoristen Edin Løvås

– Det er så mye støy og stress i verdenRetreat