Hans Nielsen Hauge, mannen Norge hadde

For 220 år siden skjedde det en hendelse som har fått større innvirkning på Norge enn hva de fleste aner. Åndsopplevelsen Hans Nielsen Hauge hadde utenfor Fredrikstad gav grobunn til det norske samfunnet vi i dag kjenner. Ikke så mye på grunn av hva Hauge selv startet, men i stedet den bevegelsen han skapte ved å utruste enkeltmennesker. Gjennom en bacheloroppgave har Helge Haugland sammen med undertegnede undersøkt hvordan Hauge og haugianerne finansierte og organiserte virksomhetene, samt motivasjonen som stod bak dette. Funnene i bacheloroppgaven er interessante, og gir et annet bilde av Hauge enn hva de fleste kjenner til.

Mange vil fremheve Hauge som den norske lekmansforkynnelsens kirkefader, og det med rette. Indremisjonsbevegelsen, som i stor grad har preget Kristen-Norge, er noe av det som har sitt utspring fra haugianerne. Bevegelsen har satt tydelige spor i form av en rekke misjonsorganisasjoner og en mengde med bedehus rundt om i landet. Han påvirket en større del av befolkningen gjennom bøkene han utbrettet som bestselgende forfatter.

I de senere årene har det blitt tydeliggjort hvordan Hauge hadde to aspekt med seg når han reiste rundt. Hans Nielsen Hauge har, i tillegg til det som er nevnt ovenfor, blitt fremhevet som en av norgeshistoriens største gründere. I 1804 var han involvert i en stor mengde finansielle transaksjoner, det tilsvarte 1–1,5 prosent av det totale norske investeringsvolumet.

Det er fremdeles et aspekt ved Hauge som er underkommunisert. Hans måte å ydmykt møte mennesker, ved å se, utruste og myndiggjøre dem er eksemplarisk, og kanskje ukjent for mange. I noen av brevene mellom Hauge og sentrale etterfølgere portretteres han som mild, kjærlig og vennlig mot alle. Videre i andre brev beskrives det at Hauge var veltenkende, hadde evne til å lede de svake og til å overbevise gjenstridige.

Han er dermed ikke den trauste, og småhissige mannen som man så lett forbinder med en reformator. I litteraturen viser forfatterne en mann som møter individet, tar seg tid til en prat med mennesker og gir enkeltpersonen den oppmerksomheten vi alle trenger. Hauge, som var velkjent i sin samtid, så ikke på seg selv som for viktig til bruke tid på fremmede. Uavhengig av rang og status skal Hauge ha møtt både kritikere og venner med en mild omsorg og en oppriktig kjærlighet til sin neste.

Den helhetlige tanken om mennesket, som Hauge bedyret, trenger vi mer av i Norge. I prestasjonsgenerasjonen som nå vokser frem er det fare for at vi bruker albuene i kampen om plasseringene. Unge gjør det stadig bedre på skolen, i idrett samt de drikker og fester mindre. Pilen peker tilsynelatende oppover for unge. Selv om dette kan være en god trend, må vi alltid ha helhetsperspektivet i mente.

Alle kan ikke få førsteplassen, og vi trenger derfor ledere som Hans Nielsen Hauge. Mannen, som Norge hadde, utrustet talenter, så vel som resten av allmuen. En av flaggskipsbedriftene til haugianerne var Eiker papirmølle. Her ble det ansatt funksjonshemmede, av den éne grunn at de ellers ville falt ut. I samme bedrift ansatte man kvinner, noe som var unaturlig å gjøre i en industri.

Ledertalenter skulle imidlertid heller ikke glemmes. Et eksempel er Christopher A. Grøndahl som ble sendt til København for å lære boktrykkeri, for deretter å returnere til Norge der han hjalp et lite profitabelt boktrykkeri i Kristiansand. Grøndahl ble alene grunnen til at dette trykkeriet klarte å snu trenden til lønnsom drift.

For 200 år siden hadde vi ham. I dag trenger vi på ny karakterer som kan fremkjempe en omsorgsfull støtte til svake, samtidig som de som utruster og myndiggjør talenter. Vi trenger helhetsperspektivet, slik Hauge hadde, og ikke få tunellsyn til verken det ene eller det andre. Kjærlighet til sin neste gjelder både den svake og den sterke.