Håp på to arenaer
Journaliststudenten Klaus har aldri tidligere vært del av en menighet. Nå har han besøkt seks ulike forsamlinger, og Norkirken er en av dem.
Les om journaliststudenten Klaus her
Forrige søndag spilte Manchester United mot Manchester City, et oppgjør som har vokst seg til å bli det kanskje aller største i engelsk fotball de siste årene. Rødt mot lyseblått. Kampen om byen der kun vinneren går ut med æren i behold. En kamp fotballsupportere på begge sider har sett fram til siden forrige møte for flere måneder siden.
Selv var jeg på gudstjeneste i Norkirken.
Jeg var tidlig ute. Det vil si ti minutter før møtet skulle starte. Målet var å være der et kvarter før, men jeg har forstått at jeg må senke ambisjonsnivået mitt.
Mobilen min vibrerer: «1-0 til City».
Jeg er så privilegert at jeg bor sammen med min beste venn, og denne søndagen oppdaterte han meg på fotballkampen via SMS.
Slik kunne jeg diskret lirke mobilen opp av lommen for å se.
Bedre enn å surfe på internett hvert tiende minutt.
Ville ikke bli kjent som «han med mobilen» allerede første dagen. Et rykte jeg ikke vil ha på meg senere heller, for den saks skyld.
Gimle konferansesenter er et tradisjonelt og moderne lokale på en og samme tid. Det samme var møtet som akkurat hadde startet – legg til jordnært så har du hele bildet.
I mangel på andre opplevelser å sammenligne med føles det naturlig å trekke noen linjer til Salt. Inventaret er noenlunde det samme. Jeg vil gjette at gjennomsnittsalderen er rundt 33 år, kanskje begge steder.
Likevel er det noen betydelige forskjeller.
Hvis Salt er Oslo, er Norkirken Bergen.
Bergen er også en storby, men den er kompakt. Det er ikke like store avstander mellom ting. På samme måte var det tettere mellom folk i Norkirken.
Og bandet, som for øvrig spilte den samme Hillsong-inspirerte musikken, var til forskjell plassert på gulvet. På denne måten opplevde jeg en annen type nærhet. Refrengene ble repetert så mange ganger at det var umulig å ikke lære meg teksten.
Drrrrrrrrrr- «1-1.»
Jeg sang med. For første gang lukket jeg øynene mine. Det føltes rart i starten. Jeg hadde akkurat kvelt en kopp kaffe på kaffemisjonen vis a vis, og var ikke trøtt. Men jeg åpnet dem ikke. I løpet av noen sekunder hadde jeg gått fra å være observatør til å være en del av menigheten. Det hjalp meg å konsentrere meg om bare en ting i rommet som var fullt av inntrykk.
Jentene for eksempel, for det var mange pene jenter til stede, var eneste argument for å holde dem åpne.
Det vibrerer i lommen: «2-1 til United. Du skulle ha vært her»
Nei, tenkte jeg. Du skulle ha vært her.
Jeg snakket med flere mennesker. Interessen av å bli kjent med nye mennesker, som noen ganger har vært sovende i meg, våknet plutselig til live.
Jeg gikk ut dørene med en kraftfølelse jeg sjelden har kjent maken til.
Når det kommer til kampen så rakk jeg å få med meg de siste ti minuttene. Det endte med seier til United. Noen minutter med fotball og en time med Jesus. Er det min fremtidige søndag?