Har alltid med seg Bibelen i radio- og TV-debatter
Den minner Espen Ottosen om at han er der som predikant.
Espen Ottosen mener at han for lengst har betalt prisen ved å være politisk ukorrekt. Men det er for sent å bry seg.
Informasjonslederen i Norsk Luthersk Misjonssamband har i mange år vært en tydelig stemme i den offentlige debatten.
Annonse
Det begynte da han i 2003 fikk spørsmål om å være med i Holmgang på TV2 for å diskutere «unge kvinners sexvaner». Programmet ønsket en debattant som ville formidle klassisk kristen samlivsetikk, og valget falt på unge Ottosen. Han må ha prestert tilfredsstillende, for siden har han blitt invitert til å delta i rundt 200 radio- og TV-debatter.
– Handler de fleste om sex?
– Personlig synes jeg det er stor bredde i tema, men mange debatter handler jo om det sjette bud, om seksualitet og ekteskap. Det tror jeg har lite med meg å gjøre. Det handler vel mer om at temaet gir grobunn for konflikter som mediene leter fram og vil fokusere på.
Bak kulissene
– Er det mulig å skille mellom de to rollene?
– Nei, og det vil jeg nødig. Når jeg inviteres til en debatt er jeg der som en predikant; en som ønsker å formidle en side ved det kristne budskapet.
Når Ottosen skal debattere i studio, har han gjort det til en vane å ha med Bibelen. I tillegg til at den fungerer som et gjemmested for huskelappene, er den også en påminnelse om at han ikke er noen synser eller politiker, men først og fremst en predikant.
– Det hender at noen spør meg med litt redsel i øynene om jeg har tenkt å slå opp og begynne å lese. Det har jeg aldri gjort, og ikke har det vært tid til det heller.
Annonse
Må følge spillereglene
– Så du har en agenda om å misjonere når du stiller opp i debatter?
– Absolutt, men jeg må jo respektere formatet. Jeg må følge spillereglene, hvis ikke blir jeg aldri invitert igjen. I blant er det et savn at jeg ikke får snakket om det viktigste ved troen, for svært ofte blir det jo de etiske og aktuelle debattene.
Ottosen skriver i boken at det viktigste han har gjort i løpet av disse årene er å svare ja når spørsmålet har kommet om å bidra i en debatt eller uttale seg om et kontroversielt tema. «Iblant har jeg spurt meg selv om det er fornuftig. En sjelden gang har jeg angret på at jeg stilte opp - og følte meg litt som en klovn. Men omtrent etter hver eneste debatt har jeg tenkt at jeg burde sagt et eller annet enda bedre eller enda klarere!» skriver han.
Telefontrøbbel
I et kapittel han har kalt «Trøblete telefondebatter» skriver han om diskusjoner han har deltatt i på svært ulike steder i inn- og utland.
En gang var han på flyplassen i Tromsø da han ble overtalt til å være med i en radiodebatt. Da opptaket startet like før flyet skulle gå, stakk han en finger inn i det ene øret og holdt telefonen tett inntil det andre for å klare å konsentrere seg. Debatten rullet og gikk, og plutselig hadde han beveget seg inn i flyet. Debatten fortsatte også etter at han hadde satt seg ned i setet, men synet av en ilter flyvertinne gjorde at han til slutt måtte si:
«Nå sier en flyvertinne at jeg må legge på. Beklager». Dermed var den debatten over for hans del.
Annonse
Holde munn
Ottosen mener at det fins gode grunner for å holde munn som konservativ kristen når mediene ringer, av frykt for å bli oppfattet som moralist. Samtidig er han ikke sikker på at det ville hatt en særlig positiv betydning at konservative kristne bare er tause overfor mediene.
– Er der noen stemmer som åpenbart mangler i den offentlige debatten?
– Jeg synes jo at der er for få kristne stemmer, og jeg skulle gjerne hørt flere frikirkelige stemmer som representerer de store pinsemenighetene. De er ikke så ofte framme. Jeg tenker av og til når jeg følger politiske debatter at der er forholdsvis få klassisk, konservative stemmer.
– Hvorfor tror du det er slik?
– Det er vel frykten for å bli utdefinert fordi man er såkalt konservativ kristen. Det kan være veldig begrensende. Personlig har jeg opplevd at mange bruker kunnskapen om meg til å utdefinere meg. Googler du navnet mitt får du kjapt opp så mye ulikt at folk danner seg et bilde.
Et lite google-søk på Espen Ottosen bekrefter det han sier. Den mest iøynefallende tittelen er fra aftenposten.no 12. april i år: « Nei, Espen Ottosen, transpersoner er ikke feilskapninger...»
Rasende
Annonse
Informasjonslederen blir ofte beskyldt for å «rase», eller «gå ut» mot et eller annet, selv om initiativet til intervju som regel kommer fra media.
– Det skal veldig mye til før jeg blir rasende. Det er det ikke mange som har opplevd, håper jeg. Men jeg kan bli ordentlig irritert når kristne forskjellsbehandles på et eller annet vis. Det synes jeg vi ser stadig mer av.
– Har du et eksempel på det?
– Jeg synes jo at Tooji-debatten er illustrerende. Der er mange som drar en sammenheng mellom kristne som protesterer, og de som raser mot Muhammed-karikaturene, men det holder ikke. Når kristne raser blir det i verste fall en underskriftsaksjon, men da det ble rast mot karikaturene, skjedde det i form av trusler og vold.
Motdebattanter
– Er der motdebattanter som har overrasket deg positivt?
– Jeg skriver i boken om Einar Gelius, som jeg en periode møtte veldig ofte. Jeg har ofte hørt om politikere at de skal være så flinke til å skille mellom sak og person. Det samme gjaldt for Gelius. Vi kunne krangle foran tv-skjermen og ta en god prat sammen etterpå og være vel forlikt. Det samme har jeg opplevd med andre også. Selv har jeg et ideal om å møte alle med vennlighet. Når jeg gjør det, møter jeg stort sett mye interesse og nysgjerrighet tilbake, sier Ottosen.
Mer debatt: Her er de siste 100 publiserte meningsinnleggene i Dagen
