Hareides valg er et godt valg
Når jeg ikke kan gå til høyre, er det fordi den politiske og sosiale bunnlinjen i liberalismen driver i en retning som øker ulikhet i makt og ressurser, og gjør de sårbare mer sårbare.
«Når KrF og Hareide inviterer til en debatt om grunnleggende veivalg for Norge, bør det sees på som en demokratisk høytidsstund.» Det er Klassekampens Bjørgulv Braanen som skriver dette (18.10.). Det er fordi Hareides veivalg ikke beror på overveielser om hvor KrF kan vinne enkeltsaker, men på vurderinger av helheten i partienes politikk.
Hareides overveielser har en tykk tråd til noe som er i ferd med å skje flere steder i Europa. Både i Irland og Nederland sitter pedagoger og skolefolk akkurat nå og diskuterer hvordan de kan lage et skoleprogram som reparerer et fragmentert samfunn hvor grupper står opp imot hverandre uten å forstå og kjenne hverandre og uten tillit til hverandre. I stor grad handler det om en stadig økende kløft mellom dem som har, og dem som ikke har. De nevnte pedagogene i Nederland og Irland ønsker en demokratisk pedagogikk. Konkurranse, resultater og profitt er ikke demokratiske verdier. Den individuelle friheten er ikke demokratisk før man forstår at slike valg må skje innenfor en solidarisk ramme som tilkjenner Den Andre den samme retten til et godt liv, som jeg selv har.
Annonse
De demokratiske verdiene i et pluralistisk samfunn er heller ikke et minste felles multiplum av verdier, men de verdiene som må til for å ta vare på ulikhetene på en slik måte at vi likevel kan leve sammen i respekt og solidaritet. Ikke minst handler det om å ivareta mindretallets interesser i en beslutningsprosess og å gi de marginaliserte en stemme.
Når jeg ikke kan gå til høyre, er det fordi den politiske og sosiale bunnlinjen i liberalismen driver i en retning som øker ulikhet i makt og ressurser, og gjør de sårbare mer sårbare. Den borgerlige siden, inkludert Venstre, har ingen motstand mot denne utviklingen men er snarere pådrivere som akselererer prosessen. Stor økonomisk ulikhet og negativ sosial mobilitet øker også rasisme og grunnlag for fascisme og ekstreme høyre.
Osloskolen er utstillingsvinduet for Høyres skolepolitikk. Det omfattende testregimet og plasseringen på ulike videregående skoler ut fra karakterer, dokumenterer en omfattende sortering mellom dem som passer inn i et test- og konkurranseregime, og dem som ikke gjør det. Oslo-skolen utjevner ikke klasseskillet, men øker det. «Kunnskapsløftet» var med å endre norsk skole fra å være en samfunnsbygger til å være en del av konkurransesamfunnet og markedet. Det er dype, ideologiske spor som ligger bak slike endringer.
Hva norsk skole trenger, er en verdiorientering av samme type som den vi ser opptakten til i Irland og Nederland: Et skoleprogram basert på immaterielle verdier omkring menneskets verdighet innenfor en solidarisk ramme. Det er ikke skolens oppgave å skape elever som kan konkurrere i næringslivet. En slik konkurranse etterlater alltid noen tapere. Det er ingen grunn til å tro at endring skjer under den blåblå regjerningen, snarere tvert imot, uansett KrFs medvirkning. Det var Bondevik II-regjeringen som innførte denne, med fagstatsråd fra Høyre.
Men hva da med kristne verdier? Et langt profesjonelt liv med Det gamle testamentets tekster har lært meg om at de grunnleggende bibelske verdiene i et samfunn ikke er enkeltmenneskets valgfrihet og konkurranse, men blikket for andre. «Det skal ikke finnes noen fattige hos deg, for Herren vil velsigne deg rikt …» (5 Mos 15,4). Ansvaret for den fattige, foreldreløse og fremmede er et grunnkrav i samme bibelske bok. Enkeltmenneskets grunnleggende verdi i GT er ikke individualistisk, men nært knyttet til fellesskapet. GTs sentrale enhet er heller ikke familien, men landsbyen eller byen.
Det er på tide å innse at veivalget i KrF ikke handler om å velge retning på en verdipolitikk man er enig om. Motsetningen i partiet går langt dypere. Det er en verdimessig motsetning, som man først ser når vi går ned på det nivået jeg har skissert ovenfor. Det er grunn til ettertanke når fylkesårsmøtet i Rogaland, som nesten utelukkende sender delegater som går til høyre, praktiserer «vinneren-tar-alt», presist etter prinsippene i det liberalistiske konkurransesamfunnet.
