Hellig grunn på folkehøgskolen

Før man går inn i kapellet på Alta folkehøgskole, er det vanlig å ta av seg på beina. Opprinnelig var det for å ta vare på gulvet. Men rektor Andreas Granerud forteller at det å ta av seg skoene også har blitt en påminnelse om at man går inn i et litt annerledes rom.

På veggen henger det flere ikoner som har kommet i folkehøgskolens eie gjennom kontakten med russiske kristne i Murmansk som ligger rundt 70 mil sørøst for Alta.

I luthersk lavkirkelighet har ikke alle hatt et like nært forhold til ikoner. Men åndeligheten er i endring, og ærefrykten for det hellige erfares kanskje litt annerledes på en folkehøgskole hvor nærheten til skaperverket ellers er et viktig særpreg.

Alta folkehøgskole ble etablert allerede i 1917, da i Havøysund ytterst på Finnmarkskysten. Skolen fikk navnet Øytun, og det navnet tok folkehøgskolen med seg da den 50 år senere ble flyttet til Alta. Det var lettere blant annet med tanke på å rekruttere lærere. I 2016 skiftet skolen navn til Alta folkehøgskole, men området den ligger på heter fortsatt Øytun.

Skolen er eid av Normisjon, Indremisjonsforbundet og Norges Samemisjon, og plasserer seg selv i den kristne folkehøgskoletradisjonen. Samtidig ønsker skolen alle elever velkommen, uavhengig av livssyn.

Folkehøgskolen har rundt 100 elever, og tiltrekker seg særlig elever med interesse for friluftsliv, jakt og fiske. Noen få elever kommer fra Finnmark, de fleste kommer fra nærmest hele resten av landet, både fra Vestlandet, Sørlandet, Østlandet og Midt-Norge.

De fleste av dem kommer ikke fra noen aktiv kirkelig sammenheng, men oppsøker skolen hovedsakelig på grunn av tur- og friluftsprofilen. Da jeg besøkte Alta for noen uker siden, var det fortsatt høst. Da er turaktiviteten på folkehøgskolen særlig høy. 30-40 døgn med utendørs overnatting er ikke uvanlig.

Da jeg var i militæret i Troms, skrøt vi gjerne av hvor mange feltdøgn vi hadde. Folkehøgskoleelevene, som har like mange døgn ute som vi hadde, trenger ikke skryte. De har valgt det selv. Med turaktiviteten følger naturopplevelser, møter med skaperverket, og også felleskap i form av samtaler rundt bålet om kveldene.

Økonomileder Ånen Tveit har vært i stillingen i syv år, men har vært tilknyttet folkehøgskolen lenger enn det. Han forteller om gledene i å få følge elevene på «en reise som også omhandler tro og liv». De har morgensamlinger og noen gudstjenester, blant annet den første søndagen i skoleåret, som en del av årsrytmen.

I tillegg er det regelmessige samlinger i kapellet i kjelleren, såkalte katakombesamlinger. Navnet kommer av at samlingene finner sted i det som også er bomberommet. Disse samlingene er frivillige, men en god del av elevene kommer likevel. Også en del elever som ikke har et tydelig uttalt kristent standpunkt.

Det blir i tillegg arrangert bibel- eller samtalegrupper. For personalet er det viktig å ta vare på den kristne profilen skolen har, forteller Tveit og Granerud. Noen av elevene kommer fra kristne internatskoler, men det gjelder ikke mange.

Granerud forteller at de for eksempel på friluftsgudstjenestene gjerne leser Salme 8, hvor spennet fra det overveldende skaperverket til det enkelte mennesket blir malt ut. Ønsket er særlig å peke på forbindelsen mellom naturen og det kristne livet, en undring rundt skaperverket.

Det skjer at elever kommer til tro i løpet av året, men mer vanlig er det at de får et annet inntrykk av kristen tro enn det de hadde fra før.

– Bibelskoler og folkehøgskoler har ulik funksjon. Vi utfyller hverandre. Ungdom er på forskjellige steder i livet og ønsker forskjellige ting. For noen er det naturlig å gå på bibelskole. For andre vil det være helt uaktuelt, mens folkehøgskole er noe de absolutt kunne ønske seg fordi fokuset er litt annerledes, sier Granerud.

Han snakker varmt om den dannelsesreisen som folkehøgskolen ønsker å bidra til, også ved at de får drive skole uten karakterpress. Det åpner for at andre prosesser kan finne sted, mener rektoren. Begge fremhever fellesskapet som oppstår når elevene slik får anledning til å være på en arena over tid.

For min del var besøket en påminnelse om hvordan både dannelse og åndelig modning kan ta ulike former, og at et folkehøgskoleår kan gi både dyp og langvarig virkning.