Her går de på søndagsskole til de er ferdige med universitetet

I strømmen av flyktninger fra Syria er det både prester og diakoner, kordirigenter, speiderledere og søndagsskolelærere. Hvem skal føre arbeidet videre når disse reiser?

– Når kristne må flykte, tappes kirkene for ressurser. Nye må læres opp når så mange drar, sier Nabil Saad i Det syriske bibelselskapet.

I sommer har de invitert unge voksne til sommerskole, i samarbeid med lokale kirker, for å trene dem opp til å bli søndagsskolelærere.

De kristnes dal

Sommerskolen blir holdt i Mzayne, en landsby i Wadi Nasara, De kristnes dal.

Det er første kursdag. 40 deltakere arbeider konsentrert. Kursleder Majeed har bedt dem tegne selvportretter. Noen nøyer seg med enkle figurer, andre finner frem bilder på mobilen og prøver å få tegningen til å ligne mest mulig.

Majeed finner frem en pappeske og ber deltakerne feste portrettene utenpå esken når de er ferdige.

– Esken symboliserer dere selv. Andre folk kan se hvordan dere ser ut, men ikke hva som rører seg på innsiden, sier han.

Så deler han ut lapper og gir deltakerne en ny oppgave:

– Skriv på lappen hva du er mest bekymret for, krøll den sammen og legg den i esken.

Mangler håp

Etter syv år med krig har nær halvparten av landets innbyggere måttet flykte, enten ut av landet eller internt i Syria. Mange av de kristne internflyktningene har gjort som forfedrene deres i tider med krig og forfølgelse. De pakket sine viktigste eiendeler og tok inn hos slektninger og venner i Wadi Nasara, et dalføre som strekker seg fra Homs til Tartus, langs grensen til Libanon.

Raed er oppvokst i dette området. Han er utdannet jurist og er assistent for biskopen, men tar like fullt sin tørn som søndagsskolelærer. Dette er viktigere enn mye annet for fremtidens kirke i Syria.

– Alle som bor her har gått på søndagsskole, sier han. – Jeg ønsker å gi Bibelen videre til neste generasjon, slik jeg selv ble opplært.

Han ser på nært hold hvor vanskelige krigsårene har vært for ungdommene i Wadi Nasara.

– Den oppvoksende generasjonen mangler håp. Det er vårt ansvar å gi dem det.

Møttes i kirken

Det er lunsjpause. Presten kommer inn og ber for maten. Deltakerne forsyner seg med stekt, krydret ris og tabbouleh, en finhakket salat med persille, tomat, løk og bulgur. Siden den gresk-ortodokse kirken er inne i fasten før Marias himmelfart da Dagen er på besøk, spiser de ikke kjøtt.

Ungdommene setter på musikk. Som unge flest vil de ha høyt volum, men det er ikke låter fra topplistene på Spotify som dundrer i veggene. Mange av søndagsskolelærerne er korsangere. Nå spiller de gamle kristne hymner så vibrasjonene kjennes i ryggmargen. Sangene er såre, melodiøse og rytmiske.

Raed slår seg ned med lunsjtallerkenen sin ved et bord sammen med Nabil fra Bibelselskapet og Natalie, som er gift med den lokale presten.

Natalie har vært med i denne kirken siden hun var lita jente, forteller hun. Det var her hun møtte mannen sin. De vokste opp sammen. Han var leder for ungdomsgruppen, hun var noen år yngre. Siden har det vært de to.

– Mannen min lærte meg hvor viktig det er å ha en tjeneste i kirken, sier Natalie, som foruten å være søndagsskolelærer også er kordirigent og driver en kvinnegruppe.

Konkurranse

Fra samtalen rundt bordet forstår jeg at søndagsskole i de syriske kirkene er mer omfattende enn jeg er vant til hjemme. Ungdommene er med helt til de er ferdige på universitetet. Søndagsskolen er utgangspunkt for en mengde andre aktiviteter.

Nabil forklarer at kirkene tradisjonelt har dekket både det åndelige og det sosiale behovet i lokalsamfunnet.

– Alt har foregått i kirken. Det er hit de unge har kommet for å treffe venner, spille basket, være med i speideren og studere Bibelen.

Nå er dette i endring, erkjenner han. Det er en annen tid. De unge kan velge i et stadig større tilbud utenfor kirken. Da blir det vanskeligere å holde på dem. Desto viktigere er det at søndagsskolelærerne kan gå på kurs og hente ny inspirasjon.

– Møtene våre må være så gode at de unge lengter etter å komme hit. Vi må gi dem noe som er så godt at de ikke kan få det noen andre steder, sier Natalie.

Jesus i hjertet

Det er derfor Majeed, kurslederen, stadig er på farten for å undervise søndagsskolelærere. Han har holdt hundrevis av kurs i Dubai, Emiratene, Jordan, Libanon og en rekke ganger i Syria før krigen. Dette er hans første tur hit siden krigen startet.

– Det viktigste for meg er å fortelle om Jesus. Jeg vil hjelpe kirkene i regionen med å gi unge ledere undervisning, slik at de i neste omgang kan undervise barna. Jeg ønsker å involvere dem. Vi lærer dem å formidle bibelhistorier gjennom aktiviteter.

– Jesus må være inni her, sier han og peker på hjertet.

Han er også opptatt av at søndagsskolelærerne må få lettet på trykket. De må få bearbeidet sine egne opplevelser og få hjelp til å åpne seg for noen de stoler på, for å bli gode formidlere og forbilder for de yngre barna.

Så må han avbryte. Lunsjpausen er over.

Ta den ring

August er varm i Wadi Nasara. Særlig midt på dagen. Luftkjølingsanlegget durer på full styrke. Likevel er det ikke til å unngå å bli søvnig når gradestokken kryper over 35 grader og man er mett og god etter lunsjen.

Majeed starter neste økt med en lek. Ta den ring og la den vandre er en god gammel traver, men lokker snart latteren frem hos deltakerne. Alle som gjetter feil på hvor ringen befinner seg, må gi fra seg en ting. Senere må de gjøre seg fortjent til å få tingen tilbake.

En av guttene stiller seg resolutt ved siden av kordirigent Natalie da det er hans tur. Et blikk er nok for at hun skal skjønne hva han vil. Plutselig fylles lokalet av musikk igjen, men nå er det ungdommene selv som synger. Natalie og den unge gutten leder an. De andre slutter seg til på refrenget med smittende sangglede og erfarne korsangeres selvsikkerhet. Jeg er totalt fengslet.

Problemløsning

Leken har gjort sin tjeneste. Kursdeltakerne har våknet fra søvnigheten etter lunsjen. Nå slår Majeed opp i Bibelen og finner historien om Naaman, arameerkongens hærfører. Han som ble oppfordret av en tjenestejente å oppsøke profeten Eli og som senere ble bedt om å dukke seg sju ganger i Jordanelva for å bli frisk.

Kurslederen bruker teksten som utgangspunkt for en diskusjon om hva de gjør for å løse problemer. Poenget hans er å oppfordre deltakerne til å åpne seg for noen de har tillit til, i stedet for å bære problemene alene.

– Ofte gjør vi problemene våre større enn de er, eller vi flykter fra løsningene, sier han.

Så henter han frem kassen igjen. Alle deltakerne trekker hver sin lapp. Så blir de bedt om å komme med forslag til løsninger på problemene som er skrevet.

Den første lappen er skrevet av en som er bekymret for sin egen evne til å lære språk.

– Arbeid hardt. Ingen ting er umulig for den som virkelig vil noe, lyder rådet fra jenta som har trukket lappen.

En annen er bekymret fordi han ikke klarer å tilgi andre.

– Start med å be for den du må tilgi, da vil du se at det blir lettere med tiden, lyder rådet. En tredje synes det er vanskelig å ha tillit til andre mennesker, etter alt det vonde som har skjedd de siste årene. Og Claudia, hun var bekymret for fremtiden.

Drømmer som brister

– Kan du fortelle hva du mener? spør jeg da jeg møter henne utenfor kirken i neste pause.

– Jeg blir fryktelig redd når jeg tenker på fremtiden i dette landet, innrømmer hun.

Så legger hun ut om alt hun synes er vanskelig for unge syrere i dag. Om kampen for å få en god utdannelse og bekymringene for at det blir for dyrt for familien eller at karakterene ikke blir gode nok. Om drømmen om å få reise til utlandet for å studere, og frustrasjonen over at hun som jente ikke kan reise alene. Fordi det er risikabelt, og fordi det ifølge tradisjonen ikke passer seg. Foreldrene sier riktig nok at hun kan få reise hvis hun gifter seg.

– Men det er fryktelig vanskelig å finne en god mann å gifte seg med i Syria i dag. Altfor mange menn er døde eller har flyktet. Altfor mange menn er arbeidsløse. Jeg tenker ikke på ekteskap som en mulighet i det hele tatt.

Mens hun venter på at livet skal normalisere seg, studerer hun hardt og bruker resten av sin ledige tid i kirken, der hun synger og har søndagsskole for 3. klassinger. I kirken får hun brukt evnene sine og hun finner mennesker som kan lytte når hun bekymrer seg for eksamen som er like rundt hjørnet. Og ikke minst: Det er i kirken hun treffer alle vennene sine.

Tolv drept i kristen landsby i Syria

Slik lærte tyrkiske kirker å samarbeide

Nå kan alle barn i Libanon bruke samme katekisme

– Krisen utvidet hjertet vårt

Bibelfabrikken